Hvilestillinger YOGA (endometriose, menstruasjonssmerter,stress)

Hei og god torsdag :)

Jeg har 2 yoga øvelser som er mine favoritter når jeg får typiske Endometriose smerter. Smerter i korsryggen, ryggen, skuldre og nakke. Alt henger sammen. Etter dager med smertetopper føles bekkenet stivt og da blir også gangen deretter.

Den første øvelsen heter Liggende ryggradsrotasjon Shava udarakarshanasana. 


bilde lånt fra Ulrica Norberg, YOGA - et kvarter om dagen
 

Ligge på ryggen, oppå en matte. Bøy bena og la dem falle mot høyre. Armene strekkes ut til siden. Ansiktet vender mot venstre, en god vridning i ryggraden. Så bytter du side.

Den andre øvelsen heter Bena mot veggen Viparita karani. 


Bilde lånt fra Ulrica Norberg, YOGA - et kvarter om dagen
 

På vonde dager starter jeg dagen med denne øvelsen og ofte kun denne. For oss med Endometriose og vonde menstruasjons smerter og absolutt for oss med skuldre sittende fast til ørene av stress; denne øvelsen øker blodgjennomstrømning i bekkenet, brystkassen, nakken og ansiktet. Perfekt øvelsen for å finne roen og samle seg. Ofte når smerter tar over kropp og tanker er det fantastisk å kunne samle seg. Ligg på ryggen med en god pute under korsryggen. Jeg bruker enten en hotellpute eller en god dunpute. Kan absolutt bruke et pledd også, men jeg føler at jeg klarer å slappe av mer når jeg hviler korsryggen på noe mykt. Hvis du ikke har noe å legge under korsryggen så kan du strekke beina opp mot en vegg... Ta lange dype åndedrag og kjenn at du slapper av i kroppen og at hele kroppen ligger tungt nede på gulvet. Ligg i denne stillingen så lenge du føler for det, i alle fall til du kjenner en fysisk ro.

Pust godt ned i lungene, ikke stopp ved brystet selv om magesmertene er der... 

Namaste <3

For kontakt: romforendometriose@outlook.com

#yoga #kronisksyk #smertelindring #endomeriose #helse #kvinnershelse #tavarepådegselv #blogg #smerter #kroniker #kvinner #balanse #kkmagazine #lege #behandling #hamar

Raushet i 24 timer - tar du utfordringen?

Gi et smil få et smil.... Kan det være så enkelt?!



 

Ja jeg tror det. Et smil er en god start. Gratis er det også. Alle kan vi smile, om ikke med munnen så kan øynene smile. Kroppen kan også smile.

Du har sikkert kjent på den følelsen når et menneske står foran deg med armene i kryss og samtidig sier hei og velkommen... du følte vel ikke akkurat glede og åpenhet...

Det er så utrolig enkelt nesten litt latterlig enkelt å møte andre med varme.

Innlegget mitt om en kveld på legevakten fikk meg til å tenke; er det så stressende i enkelte yrker at vi glemmer det enkle, som tar så liten tid?! Smile og si hei, som igjen betyr jeg ser deg. Å se et menneske kan bety enormt mye. Så mye mer enn vi aner. Ditt og mitt blikk, vårt smil - i et lite sekund - kan for noen bety trygghet...glede...imøtekommenhet...bekreftelse... jeg betyr noe for noen. 

Dette blogginlegget skal ikke bli langt, det skal handle om det enkle. En enkel oppgave. En enkel utfordring. Hvilken dag du velger spiller ingen rolle. Den enkle oppgaven fungerer uansett årstid, ukedag eller måned.

I et døgn skal du og jeg gi raushet og oppmerksomhet til dem vi er glad i og til dem vi møter. Det kan være en personlig god morgen hilsen til venner og familie (bare stå opp litt tidligere så rekker du det ;), ønske alle en fin dag... Hvordan har du det? Lytte til svaret uten å ende opp med å fortelle om deg og ditt. Invitere på kaffe. Gå tur. Skrive et brev eller et kort.. Vi har alle en eller gnagende dårlig samvittighet for en venn eller en i familien eller kanskje en kollega, mye mulig det har med tid å gjøre. Gjør noe med det. Sende blomster? Ringe istedet for sms? Besøke noen uten å ringe eller sms først? Overraske en kollega, gjøre noe hyggelig. Vær raus. Vær raus mot alle en hel dag. Møt blikket til mennesker og si hei.

Hvordan hadde blitt om dette ble en vane... Kanskje du synes det er litt teit? Javel, kanskje det er det.... Men... jeg er en evig optimist... gi noe til andre og du får tilbake som igjen gis videre.... 

Jeg håper du velger #rausheti24timer om du har et bilde som kan inspirere andre til å gjøre det samme! Gleder meg!

 

#kjærlighet #raushet #glede #smile #velgåværepositiv #rausheti24timer

Tankens kraft, kroppen husker

Etter over 30år som kronisk syk har jeg lært mye, både på godt og vondt. Den beste erfaringen og opplevelsen er hvor sterk tankens kraft er....



 

Jeg fikk diagnosen Endometriose etter mange mange år, nesten 20år. For meg var disse 20 årene ganske tøft. Jeg ble nok oppfattet både som hypokonder, svak, i ubalanse av mange. Husker spesielt en episode.

Jeg jobbet som reiseleder i flere sesonger, men spesielt en sesong var tøff. Jeg hadde ekstreme magesmerter, blødninger, hodepine, influensfølelse... følte liksom at det alltid var noe med meg. Gjengen som jobbet sammen hadde en fest. Jentene var samlet og vi gjorde mye hyggelig sammen. Så skjedde det som sitter fast i tankene mine... 

Alle fikk utdelt et a4 ark i papp. På hvert ark stod navnet i en boble i midten av arket. Jeg ser det for meg... METTE med en tankeboble rundt. Mitt ark skulle sendes rundt så alle jentene(kolleger) kunne skrive noen ord til meg i en egen boble, anonymt, som ville beskrive meg. Arket kom tilbake til meg og det var 8-9 tankebobler. Oppgaven var å lese opp alle og gjette hvem som hadde skrevet hva. Det var så fine ord, fantastiske ord og jeg klarte å gjette meg frem. Så kom den siste boblen. Jeg hadde overhode ikke lyst å lese det høyt. Det stod: Hypokonder. Synd at det alltid er noen med deg. Vanskelig å bli kjent. Jeg kastet det arket. 7-8 bobler som løftet meg men jeg valgte kun å huske den siste boblen. Jævla boble.

 Nå som jeg har fått noen år på baken forstår jeg hva denne kommentaren gjorde med meg. Jeg lukket meg helt. Hvordan tankens kraft klarte å låse meg fullstendig er helt utrolig... men som sagt det tok mange år før jeg forstod det. Jeg var på en måte livredd for å bli avslørt. Avslørt av hva?! Jeg snakket ikke mere om noe som gjaldt min kropp. Jeg visste jo ikke hva som var galt med meg, men jeg visste at da ETT MENNESKE ikke likte meg pga det.

Et menneske som jeg overhode ikke

1: likte

2: var venn med

3: som jeg aldri ville ha mer kontakt med.

Denne hendelsen har vært borte men etter mye jobbing med meg selv så har jeg forstått 20år senere hva den gjorde med meg og at den har ligget der som en bremsekloss på min frihet og mine relasjoner. Når en hendelse kan gjøre dette med meg så tenker jeg på dem som opplever mobbing hver eneste dag... Dem som opplever at fremmede gyver løs med trakasering på nettet... Når tankene våres sperres blir livet vanskelig. I alle fall jeg føler det.

Negative tanker som pøses ut til deg selv men som også kommer fra deg selv. Den kraften er mektig. Den kan være lammende. For meg ble det slik at tanker rundt å være syk satte seg som en evig krampe i kroppen. Magen låste seg, katastrofetanker kom tvert jeg kjente et eller annet, følelse eller en blødning eller en murring...hva som helst. Jeg forstod ikke dette før i fjor når jeg startet på Smerteenheten. Jeg kunne faktisk planlegge oppi hodet mitt hva som kunne/ville/antagelig skje hvis jeg gjorde slik og slik. Hva skjer med kroppen om tankene allerede er i katastrofemodus?! Et eks: Om jeg fikk en invitasjon. Bryllup, bursdag, ferie.. hva som helst. Noe som skulle skje et stykke frem i tid. Jeg stresset kroppen min så sinnsykt at jeg ikke måtte bli syk at jeg ble syk. Jeg var livredd for å bli syk. Da fikk jo denne kollegaen rett!! Hypokonder!!! Det er alltid noe med deg!!! Typisk deg!!! Slik stresset jeg kroppen min hver eneste dag i ørten pørten år. Idag kan jeg tenke; herregud Mette... hvorfor gjorde du det??? Jeg vet ikke. Jo jeg vet. Tankens kraft lammet meg.

Dette er et tema (om jeg kan kalle det det) som jeg brenner for. Et tema som er ekstremt stort og vidt, men som jeg mener at helsevesenet må bli bedre på. Våge å gå inn i sjela til dem som er kronisk syke. Jeg tror de fleste har hatt mange mange år med fortvilelse og sorg og skuffelse om en kropp som ikke har fungert og det ikke har vært en diagnose.

Rekk opp hånden den som har følt; no shit Sherlock?!?! Når legen har sagt: du har en kronisk sykdom!

Men tankens kraft er også fabelaktig. Jeg kan jo snu den, fra negativ til positiv. DET er mulig for oss alle! Jeg kan velge å finne løsninger. Jeg kan velge å bryte en sirkel av negative tanker til noe positivt. Jeg har min måte og du har din måte. Noen av oss tenker likt, noen av oss tenker ulikt. Men det koster. Det koster å tenke annerledes for i den prosessen ligger det også noen innrømmelser som er vonde. Å trene i mange år for å til slutt løpe maraton, eller studere i flere år for å oppnå drømmejobben, eller legge om kosten for å få kilo vekk... det gjør vi. Det samme må gjøres med tanker. Det er ingen bryter på kroppen. Trene trene trene. Trene deg god på å løfte deg frem.

Fortsetter jeg nå blir blogginnlegget en bok, men dette er et tema jeg vil plukke frem igjen. Så finner du dette interessant, se etter tittel: tankens kraft del2 :)

Takk for at du leste!

Om du ønsker kontakt meg på romforendometriose@outlook.com

#tankenskraft #kronisksyk #endometriose #hamar #helse #kvinner #inspirasjon 

En kveld på legevakten

Etter en kveld på legevakten har jeg lært meg 3 personnummer utenat. Enda godt jeg er et godt menneske. 



 

Jeg ble sittende på legevakten noen timer i kveld og ettersom det er musestille der, kassetv`n oppi hjørnet med blafrende bilde og elendig lyd, klarte jeg fint å plukke opp alt som skjedde. Her jeg bor åpner legevakten på ettermiddagen og jeg valgte å ringe dit først for 1: få en vurdering over telefon 2: få en time. Jeg satt på vent i 19min og 34sek. Det er greit det, skulle det være nød er det 113 som gjelder, men etter 19min og 34sek hadde det vært sinnsykt kjekt med en blid stemme i andre enden. Det var det ikke. NOT! Etter flere år i reiselivsbransjen vet jeg at et hyggelig hei med smil om munnen har lettet mange situasjoner. Etter noen år i Helse så vet jeg at et varmt toneleie kan gi trygghet. Dette mennesket som svarte i andre enden hadde ikke samme tanker som meg. Jeg presenterte meg og fortalte i korte trekk hva det gjaldt. Det som forundret meg var at hun ikke justerte tonen bittelitt når jeg nevnte at jeg var operert for kreft. Hun avbrøt meg konstant. Svarte jeg feil på spørsmålene hun stilte meg så var det nesten så jeg følte meg stokk dum. Plutselig sier hun: "ja da fårru komme da! kl **:15 og PANG der la hun på røret. Jeg kjente at jeg straks følte meg til bryderi. Men ansiktet og allmenntilstanden fortalte meg noe annet.

På venterommet var det fullt. Alle seter var opptatt og noen måtte stå. Av og til ble et navn ropt opp og alle i rommet så ut som dem var på Bingo; hvem roper BINGO nå?!

Legevakten der jeg bor er glad i å henge lapper som publikum kan lese. Det er jo tross alt litt slitsomt å måtte prate med pasienter. Lappene i ruta forandret seg fra ; "det er 30min ventetid" til "det er 2timer ventetid". Slike lapper ser så ufattelig dumt ut når det sitter et hvitkledd menneske 5cm unna. T.o.m når jeg stod rett foran dette vinduet med lappen klistret på var det ikke snakk om å få et eneste smil, et nikk eller en liten rykning i øyebrynene. Det er en ringeklokke rett ved lappen men den er det jo nesten ikke som vil trykke på... Kanskje vi forstyrrer?!? 

Hovedgrunnen til at jeg vil skrive om denne opplevelsen på bloggen er dette med personvern. Jeg synes det er helt hårreisende hvordan vi må utlevere oss foran andre fremmede. At et gammelt menneske, som er tydelig veldig syk, skal bli behandlet med så lite omsorg i et mottak. Taxi mannen som hadde kjørt dette menneske fra et sykehus til det sykehuset jeg satt på i kveld, viste mer omsorg og "takt og tone" ovenfor vedkommende. Akuttmottaket har en liten luke. Veldig liten luke. Helt greit det hvis en kan stå på beina og stille seg klint inntil luken. Sitter du i rullestol har du et jækla problem, da er du ganske langt unna luka og du må rope. Rope ut navn, når du er født og personnummeret ditt. Vi som satt på venterommet ble publikum. Føltes i alle fall slik. Vedkommende som satt i rullestolen savnet sikkert familien sin. Alle blir vi redde når vi er syke. Å være syk er noe vi ikke ønsker å oppleve. Jeg VET at det ikke bare var meg som følte ubehag når eldre syke som er alene må oppleve dette. En titt rundt på venterommet satt alle med et bekymret blikk. Fra rullestolen kom personnummeret 4 ganger. Vi var sikkert 10stk som vet det nå. Mye mulig du tenker er det så nøye da... Vel..vi er alle opptatt av å beskytte oss selv. Vi skjuler pinkoden, vi hvisker i situasjoner som det er nødvendig. Vi er forsiktig med bilder i sosiale medier... Jeg mener at dette menneske i rullestolen ikke fikk disse mulighetene. Om et sykehus sender vedkommende til et annet sykehus så må det vel være mulig å ta han til side og ivareta trygge rammer rundt dette med personvern. Så skjedde det igjen og igjen. Ingen smil, ingen som sier hei eller viser et snev av raus utstråling og et nytt personnummer må ropes ut. Dette skal ikke bare bli et klageinnlegg. Jeg er evig takknemlig for at det finnes hjelp. Jeg fikk hjelp i kveld. Selv om timene går og ventetiden kun bekreftes på en lapp i vinduet, så tenker jeg alltid at nå er det noen andre som trenger hjelpen først Mette... Når jeg først ble ropt opp og kom meg inn til legen var det en hyggelig opplevelse. Legestudenter er festlige. Nysgjerrige og våkne. Jeg fikk den hjelpen jeg trengte, jeg fikk med meg medisiner og avtale om ny oppfølging. Tipp topp tommel opp! Men.....så kom jeg tilbake til denne luke og møtte mennesket som tok telefonen når jeg ringte 7timer tidligere ned til legevakten. Vedkommende var fortsatt sur. Det meste så ut som et ork. Jeg ble reddet av en svært hyggelig sykepleier som "overtok" meg. Surpompen sier: "ja da tar`u over du da så fårr jeg ta den derre ekg`n..." Vær gjerne sur og gretten, subbe bortover gulvet for å spare energien, himle med øynene og riste i hodet.. Vær gjerne alt dette, men finn deg en annen jobb om du ikke gir respekt til dem rundt deg!! En slik holdning hjelper ingen som er syke, redde og bekymret. Men det hjelper heller ikke kollegene. Finn deg en annen jobb eller... SKJERP DEG!!!

#helse #raushet #lege #sykepleier #sykdom #positiv #gidetvidere

Vær forsiktig med det du deler!




 

Jeg har valgt å være åpen om min hverdag med Endometriose og jeg bestemte meg for å være 100% ærlig når jeg skriver, både om det vonde og det gode. Å kun skrive om heidundrende suksessdager er ikke virkeligheten i hverdagene. Når en sykdom starter fra 10årsalder sier det seg selv at mellom hver mestringsfølelse er det mye arbeid, mange opplevelser og dyrbare erfaringer. Da blir det gjerne noen blogginnlegg som er ubehagelig å lese men som jeg håper og tenker er meningsfylte og inspirerende for dem som er litt i samme situasjon. Jeg har vært og er på en fantastisk reise i mitt liv. For hver meter jeg går kommer det ny lærdom. Det kommer nye utfordringer, positive og negative. Jeg er kronisk nysgjerrig på alt som skjer med kroppen min og tenker at dette kan komme andre til gode. Jeg ønsker ingenting annet enn å inspirere andre jenter og kvinner til å finne glede og inspirasjon i sitt eget liv, men da kan ikke disse damene kun lese lykke-historiene. Jeg håper også at bloggen kan hjelpe pårørende, det er ikke like enkelt å vite hva som er riktig å gjøre for en venninne, søster, datter, svigerinne, mamma, kjæreste, kollega..som er syke.... eller kanskje jeg kan inspirere helsepersonell... Det er lov å drømme... Så ja, jeg skriver om det som er hverdagen for meg med sykdommen Endometriose. Det inneholder tekst om underliv, avføring, smerter, kosthold, trening, sårbarhet, tristhet, barnløshet, familie, venner, arbeidsplass, undersøkelser, sykehus m.m Jeg har skrevet disse innleggene i forhold til hvor jeg har vært i "reisen min!" Nå begynner snart en ny hverdag med nytt fokus. Tilbake i arbeidslivet, nye muligheter og nye tanker.



 

"Vær forsiktig med det du deler Mette!" "Er det nødvendig å skrive om alt?" Skal det bli en bedring i behandling, et bredere syn på sykdommen så er åpenhet viktig. Viktig å dele erfaringer. Jeg synes selv det er totalt unødvendig med en blogg om jeg bare skal skrive om plussdager. Reisen til plussdager er det jeg lærer av. Det jeg prøver på er å sette Endometriose på kartet med et "nytt syn". Etter over 30år som syk klarer jeg å leve et godt liv og føle på mestring. Jeg har kjempet med alt jeg har for å ikke bli en del av statistikken. Jeg tenker at ingenting er umulig. Kroppen er så ufattelig mye sterkere enn vi tror, tankene våres har mer makt enn vi er klar over. Kropp og hode må samarbeide og det er det jeg som bestemmer over. Så.... kanskje inn i fremtiden vil noen rynke på nesen når de googler navnet mitt, men jeg er pokker meg så stolt. Jeg er så stolt over at jeg er modig. Jeg skriver om meg, jeg er ikke et nettroll og ryggen er rett og hodet er hevet. Fortsatt god søndag alle sammen :D 



#kronisksykdom #endometriose #kvinnershelse #griplivetmedbeggehender #hamar #livsglede #optimist

"Jeg burde skulle ha gjort!"

Jeg burde ha gjort.... Jeg skulle egentlig... Jeg bør gjøre... Jeg tenkte.... Stress-språk kalte hun det! Jeg hadde aldri tenkt den tanken jeg, at jeg snakket meg selv ned. Skal...Burde...Hadde tenkt...Prøve..Kanskje... Dette er ord som surrer i hodet mitt uten at jeg har registrerer det. Nå tenker jeg over det hele tiden så nå er jeg i alle fall stresset! ;)

Dagens bustetroll når alt koker og ingenting blir gjort ;D

 

"Burde skulle ha gjort!" var et tema sist jeg var på Ullevål. Hvorfor snakker jeg slik til meg selv?! Kjenner du deg igjen?! Jeg ble nysgjerrig på hvorfor jeg hele tiden bruker disse ordene.. Jeg hadde ikke registrert hvor lite motivasjon disse ordene gir meg.. Ordene representerer nederlag og skuffelse for meg.

For bak ordet burde ligger det en tristhet for noe jeg ikke hadde klart å gjøre, bak ordet skulle egentlig ligger det en skuffelse over noe jeg ikke prioriterte ikke rakk eller måtte avlyse, bak ordet hadde tenkt er det også noe som var mislykket.. Hvorfor i all verden skal jeg snakke slik til meg selv?! Det var egentlig meningen at jeg skulle... Jeg leter og leter etter forklaringen. Jeg konsentrerer meg når jeg snakker... Å snakke og analysere sine egne setninger samtidig er dæven døtte stressende så det avsluttet jeg. Men... noen av dere som leser dette har en kronisk sykdom og jeg tipper at dere kan gjenkjenne dere i noe.

Kronisk sykdom gir en lunefull hverdag. Jeg kan stå opp tidlig, føle at "hele verden" venter på meg, jeg spiser frokost, kler på meg og klar til å gå ut.. Plutselig vil ikke magen min være med ut. Den vil veldig gjerne tilbringe noen timer på toalettet. Og ute står en venninne og venter... Avlyse! Jeg må avlyse for ørtende gang. Så får jeg spørsmålet; hvordan hadde du det igår? Da kommer setningen fra meg og mitt hode; "jeg skulle egentlig ut å drikke kaffe, magen slo seg vrang, jeg burde egentlig prøve...osv" Dette har faktisk vært mitt språk i snart 30år det!



 

Ingen av oss vet hva morgendagen bringer, men de fleste av oss klarer å lage en viss plan. Både for morgendagen og lengre ut i uka. Jeg har aldri mestret det. Kan krone meg selv som frøken avlyse! Ikke bare avlyse avtaler med familie og venner, men også planlagte gjøremål ellers i livet. Når jeg har sittet litt apatisk i hvilestolen og hatt vondt i magen og kroppen, så har tankene surret om alt jeg burde og skulle ha gjort. Den dårlige samvittigheten gnager og gnager, kun pga mine egne ord. Det er ingen andre som gir meg dårlig samvittighet eller er skuffet.. (tror jeg da.. haha). Alle negative ord er det jeg som forteller meg selv. Alle negative følelser er det jeg som gir meg. MEN! Det er jo faktisk ganske bra..det positive i det negative, da er det jo også jeg som kan endre det, gjøre noe med det og få det bedre. Jeg liker utfordringer, jeg liker å delta i livet, jeg liker avtaler. Det fortsetter jeg med MEN jeg vil iherdig gjøre et forsøk på å snakke positivt til meg selv i vanskelige situasjoner.



 

Ingen av oss er supermennesker. Ingen av oss kan ta gullmedalje 365 dager i året. Livet er til tider hektisk og vi får ikke tid til alt, eller vi har ikke muliget til å delta av ulike årsaker. Det er greit det. Jeg øver hver dag på å snakke meg opp og frem. Være min egen beste venn. Bruke positive ord, gripe gode tanker og følelser. 

#kronisksykdom #helse #endometriose #hamar #blogg #blogger #kvinner #tanker #værdinbestevenn #energityver

 

En mamma med lipgloss

Idag er det morsdag, eller hæppy mammadag som jeg kaller det!

Jeg blir eldre og eldre, for hvert år forsvinner muligheten for at et barn vil si "gratulerer med morsdagen, mamma!" til meg...og det er greit...har jeg kommet frem til. 

Igår kveld ble jeg sånn automatisk buhuu..det er nesten så det ligger en forventing i luften om at "denne dagen" er sår. Det er en evighet siden jeg blogget og i går kveld så kom ideen om at NÅ skal jeg virkelig tømme meg med hvor sårt det kan være; barnløshet. Så automatisk tenker mitt hode.. hjelpes...

Ja det skal bli et blogginnlegg, MEN det skal være om glede. For det første er jeg så heldig at min mamma lever og at jeg kan feire denne dagen med henne. Ikke alle av mine venninner har sin mamma lenger. Noen av dem tenner lys på en grav denne dagen.

Jeg er så heldig at jeg kan sitte ved siden av min mamma på denne dagen, gomle kake, le, erte henne (hun vil antagelig si at jeg mobber...), hun spør om det er noe jeg trenger, jeg føler meg velkommen og ikke minst; jeg føler meg viktig! Så heldig er jeg... Derfor er denne hæppy mammadag veldig fin. Hver dag er en morsdag, men det er jo kjekt at vi har en dag vi kan gjøre litt ekstra stas på dem vi elsker. Derfor vil jeg også gjøre litt stas på mine venninner som er mammar ut i fingerspissene.

Kjære mamma og kjære venninner;

dere imponerer meg med en verden jeg ikke helt klarer å begripe at dere mestrer. Hver dag. År etter år. Det er aldri hvile. Dere er kronisk bekymret. La oss starte der. Når jeg passer Sia (4beint pelsdott) er jeg mye bekymra. At hun ikke har det bra, eller at hun sover dårlig..at hun ikke trives etc. Når Sia blir hentet er jeg helt skutt av følelser. Åsså savner jeg henne så mye at jeg nesten rabler. Slik er jeg etter et par uker med en hund som ikke er min!!!! Da tenker jeg på mamma og mine venninner. Hvordan i all verden klarer dere det?!

Bare at dere klarer å gå gravid er helt underlig for meg.. Er det slik at dere i 9 måneder bekymrer dere for at det går bra? Jeg ser liksom for meg hvordan jeg hadde vært.. Jeg hadde antagelig krevd ultralyd hver eneste dag jeg!! Jeg hadde vært fastlegen sitt uendelige mareritt! Jeg er 99% sikkert på at jeg hadde fått en egen telefonlinje inn til legekontoret, eller jeg mener..jeg hadde krevd det!

Så kommer det en baby, ingen bruksanvisning følger med. Men dere er jo proffe fra første stund. Det ammes, det skal soves (dvs dere sover jo ikke..), det skal måles og veies og det er ulike mål og vurderinger fra helststasjonen om ditten og datten. Oppi dette er det som regel en mann som også krever sitt.. Men det fikser dere også! Jeg hadde muuuligens blitt satt i fengsel ;D

men dere stopper ikke der med å imponere.. så er dere tilbake i jobb! Gjerne fulltid! Jada! Baby...barnehage...savn...bekymring...en gubbe...jobb! Jeg forstår det ikke. ja ja ja så må jeg også legge til meg på denne listen deres... Jeg er jo den masete venninna som mener at dere skal ha tid til meg også! å jammen meg så har dere det!!!!!!!!!

Av og til kan jeg mistenke doping blandt mødre. Jajamen.

Barnehagetiden går fort. Plutselig er det første skoledag. Jeg kan føle på kroppen hvor spennende det må være, men bak spenning ligger det sikkert en bekymring også. Idag har vi internett. Rekk opp hånden dem som synes at 80tallet var litt enklere?! Skolen er en glede for mange, men skolen er også en stor utfordring for noen. Få seg venner. Lære. Vokse opp. Endringer. Det er dette som imponerer meg med dere mammaer i livet mitt. Dere står der som en bauta. Følger opp med masse kjærlighet. Vet når dere skal "slippe taket" bittelitt, men også når dere skal "stramme inn". Å være mamma er jo en extremsport! Adrenalin, glede, spenning, fortvilelse, noen ganger sorg... hånd i hånd i hverdagen. Når helgen kommer (det er da jeg flater ut og tenker kun på kaffelatte) så er det fotball, håndball, kunstløp, ishockey, bursdager, turneringer, musikkorps. Som gjerner starter kl0730! Begge dager! Dere stiller opp. Som sjåfør og matstasjon. Hadde min pjokk vært utpå isen og spilte hockey...og en eller annen luring hadde så vidt rørt trøya hans... Det hadde blitt så fæle scener i den ishallen. Antagelig hadde pjokken bedt om hjelp fra dere. Som sitter der og er en bauta. Dere er rasjonelle og heier frem og roper heia når det trengs. Skulle det bli et skrubbsår, så tar dere rolig frem veska (som inneholder ALT) og så plastrer dere, gir en klem og sier et godt ord. Dere er jo helt fantastiske! Men denne veska deres, imponerende hva den inneholder, den inneholder jo alt. Dere har noe til enhver hendelse.

Husker når jeg hadde vært i svømmehallen og trent en gang. Når jeg var ferdig med å svømme, gikk rett i dusjen. Så ser jeg en mamma. Hun hadde med seg 2 små. En på kanskje 3år og en tass på tja...7-8 måneder. Vi gikk samtidig inn i dusjen, men det var det eneste vi gjorde likt. Når jeg så vidt hadde klart å skylle ut shampo, var hun ferdig. Å nei, hun slurvet ikke. Alle 3 var godt vasket, hun hadde t.o.m ryddet vekk babystol og en balje. Ikke var hun lilla i ansiktet heller av stress. Hun var heeeelt rolig. Dette var første gangen jeg mistenkte doping blandt mødre ;D Når jeg kommer inn i garderoben for å finne klærne mine. Da har hun sendt 3åringen ut til pappan, altså ferdig tørket og stelt. Kommer meg frem til skapet mitt og allerede nå er jeg litt småsvett igjen, forbasket klam luft fra svømmehallen og garderoben. Fikk på meg undertøy, men måtte ta en pause med drikke og spise en banan... der satt jeg på benken som en lilla pion i fleisen. Denne mamman trengte ikke pause... hun hadde allerede ammet, stelt tassen og seg selv. Hun stod der med ytterklær på og tassen i babystol og nå tok hun på mascara og lipgloss!! Så ruslet hun ut... tror faktisk hun nynnet på en sang. Jeg nynnet ikke. Jeg følte meg fremdeles svett og klam, å kle på meg var som et evig prosjekt som ikke var mulig. Enda godt at jeg kun må passe på meg selv. Denne mamman var i mine øyne denne stunden helt umenneskelig. Her snakker vi om en mamma som vinner gullmedalje gang på gang.

Min mamma og mine venninner...jeg beundrer dere. Noen av dere er også blitt bestemødre. Ikke bare er ungene deres heldige men det er også barnebarna. Kjærligheten tar ikke slutt, det bare øses på. Det tar ikke slutt. Ikke et eneste sekund er det opphold. Kjærlighet, overskudd, trygghet, engasjement, tilstedeværelse, oversikt, respekt, omsorg, raushet, oppofrende...hvert eneste sekund er dette i kroppen til mammaene jeg kjenner.


Et av favorittbildene mine som jeg har tatt. En venninne og hennes første...
 

Jeg vet at flere av mine venninner, også min mamma, har eller har hatt ganske så store utfordringer i hverdagen. Men det stopper ingen av dem, det bare økes i alle egenskapene en mamma har, med enda mer pågangsmot. Jeg har flere ganger tenkt at å slåss mot en mamma som beskytter sitt barn, glem det!!! Det kunne en av disse "hardbarka" mma-fighterne prøvd. En mamma hadde slått knockout på motstanderen sin på få sekunder. En engasjert mamma er et fantastisk syn. Av og til skulle jeg ønske at jeg kunne ha filmet en venninne når hun virkelig trøkker på for sitt barn, eller min egen mamma... Dæven døtte... da snakker vi power!

 Kjære mamma og kjære venninner; hver dag gir dere. Å være under en mammas vinger er den beste følelse. Jeg beundrer dere hver eneste dag. Dere er forbilder. Dere inspirerer og dere motiverer. Dere løfter oss barna og får oss fremover, det er ikke så farlig om vi faller av og til, gjør noen feil, dere løfter oss videre og fremover. Lærer oss å stå på egne bein men grunnmuren til en mamma forsvinner aldri. HÆPPY MAMMADAG TIL DERE!!! 



 

Min mamma, mine venninner..dere har en usynlig superwomankappe. Eller er det denne lipglossen som gir dere uante krefter... Ikke vet jeg, men vakre er dere! Jeg er snart 42år. Jeg har ikke barn. Det er slik livet er. Hvis jeg skal "ta frem" noe som jeg kan føle er bittelitt trist, så er det det at det er så mange hverdagsopplevelser med barn som jeg ikke får oppleve. For meg er det da to valg. Jeg kan fortsette å bære på den triste følelsen eller jeg kan se muligheter i det livet jeg har. Det livet jeg lever. Så derfor skal jeg fremover bry venninnene mine enda mer og delta sammen med dem og deres familie. Jeg har så innmari lyst til å se skoleavlutninger, hockeykamper, oppvisning av det ene eller det andre, sitte sammen med mødre og vente på at dansetimen skal ta slutt... Alle slike hendelser "misser" jeg. Men det er jo fult mulig å endre det, men da må jeg involvere meg og ikke trekke meg unna. Det som kan føles sårt og tøft, kan være den største berikelse om jeg bare våger... Å snakke med et barn, eller en tenåring, er så herlig! Det setter farger på livet og livet føles mye mer ærlig. Jeg kjenner at jeg er ærlig.


Ingrid og Kristine <3 ... og meg :)
 

Det finnes jo en mulighet for at mine venninner vil bli litt lei meg i dette prosjektet, da får jeg gå for plan B: finne en mann med barn! ;D 

Takk for at du leste med et smil om munnen :) 

#morsdag #mamma #kvinner #barn #hamar #helse #humor #tanker #hverdagsglede 

Tilbake til Ullevål Universitetssykehus og nye muligheter...

I morgen skal jeg tilbake til Ullevål Universitetssykehus... Sommerferien er over og det er på tide å gripe nye muligheter for å få et enda bedre liv :) Det er det det handler! Men for å få et bedre liv er jeg nødt til å ta grep selv. Det er kun meg som kan hjelpe meg selv. Ja vi har skolemedisin og ja vi kan opereres og ja...det er mye som kan gjøres, men å leve med en kronisk sykdom er for det første å akseptere sykdommen.

Tror vi alle er enige om at å få en diagnose, en kronisk sykdom er mer eller mindre et slag i fleisen, men hjelper det oss selv om vi kun lever livet vårt med et senket blikk og slutter å se muligheter?! Jeg tror ikke det. Hvorfor tror jeg ikke det? Fordi jeg har vært der. Jeg har vært trist. Jeg har vært sint. Jeg har vært forbannet på omtrent alle hvite frakker. Jeg har vært frustrert. Jeg har vært bitter. Jeg har vært sur. Jeg har vært forbannet. Jeg har hatt et skyhøyt blodtrykk. På en eller annen rar måte tenkte jeg at disse følelsene var riktige. Jeg fikk jo ros for min styrke, medhold, medfølelse osv.. Men når jeg begynte på Smerteenheten begynte disse følelsene å snu. Jeg kjente det i hele kroppen at det gjorde det. Jeg forstod plutselig at jeg stampet i min "egen møkk" og at alle disse tankene gjorde meg bare mer syk. Mer svak både fysisk og psykisk.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ble litt brydd når jeg forstod mitt eget tankemønster, jeg ble både flau og enda litt mer sint...men på meg selv. Jeg lærte meg å kjenne på situasjoner som stresset meg. Jeg lærte å kjenne på automatiske negative tanker. F.eks knyttet jeg situasjoner med smerter. Selvfølgelig unngikk jeg disse stedene, men av og til måtte jeg. Hva skjedde? Jeg ble syk. Jge ble faktisk så syk at jeg følte at tarmene mine brant opp, at livmora mi skulle ramle ut, hodepinen kom, jeg brakk meg... (for dere som er sarte er ikke dette bloggen å følge). Alt dette skjedde fordi jeg forventet det i en gitt situasjon. Helt sant. Hver gang tenkte jeg: den jævla Endometriosen!!!! 

Ja, jeg har en cyste som fremdeles sitter i kroppen og ja jeg har arrvev og annet snadder, MEN det er det faktisk mulig å leve med. Hendelser som har skjedd gjennom 30år er vanskelig å skrive om i 1 innlegg. Så... jeg må fortelle litt og litt. For noe av det jeg kommer til å skrive om vil kanskje provosere noen, og det er helt ok. Jeg var heller ikke mottakelig for slike tanker for bare 7 måneder siden. Men... jeg håper at dere forstår at dette er mine tanker om min egen sykdom og mitt eget liv. Det som passer meg trenger overhode ikke å passe deg. Håper for dere som har en kronisk sykdom eller har noen nær som har det, at denne bloggen kan inspirere til å tenke litt nytt. Ta et skritt til siden og bare..trekke pusten... Kanskje noe av det jeg opplever kan inspirere og hjelpe deg på en eller annen måte.



 

Jeg gleder meg til et nytt "semester" på Ullevål. Jeg elsker å lære noe nytt. Jeg leser heller en fagbok enn en roman.. Jeg er en evig optimist. Ikke på å bli frisk som en fisk, men at jeg skal få hverdagsgleder og et kjekt liv. Selv med en kronisk sykdom. 

Takk for at du leste med et åpent sinn..

#kronisksyk #endometriose #positiv #hamar #syk #densomgirsegerendritt #takknemlig #aktivtliv #griplivetmedbeggehender 

LavFODMAP - 6 måneder etterpå

God morgen, hei til deg og ukas beste dag!

Jeg har fått litt spørsmål ang FODMAP-dietten og hvordan den fungerer og om den har hjulpet meg som har Endometriose på tarm/buk. Etter over 6 måneder kan jeg rope et rungende JA! Først vil jeg fortelle at jeg har ingen påviste (blodprøver/undersøkelser) allergier, men jeg har en tarm/mage som er en smule utslitt etter Endometriose og operasjoner. Jeg har fjernet deler av både tykktarm og tynntarm. Jeg opplevde at jeg hadde stadig blødninger fra tarmen og det meste jeg spiste av mat ville aldri oppholde seg over tid i systemet, eller så opplevde jeg at det var full stopp, eller så fikk jeg kramper og en "brennende" følelse. Magen min og tarmene kunne til tider ha en høylytt konsert og jeg var alltid oppblåst. Det som var vanlig var at jeg stod opp med en "flat mage" og utover dagen kom ballongen. Det som bekymret meg mer og mer var blødningene. Det stresset meg og da ble det bare verre og verre.

På Ullevål sykehus fikk jeg tips om LavFODMAP dietten. 3 A4 ark med litt info var ikke nok, så jeg kjøpte meg 5 bøker, jeg leste det meste som fantes på nettet og jeg gikk på foredrag om dietten. Når jeg både ser og hører om andre som har startet med dietten etter tips fra lege, forstår jeg raskt at det er mange misforståelser.

En diett skal en ikke leve på for evig og alltid. LavFODMAP dietten er en diett over 6-8 uker hvor du lever etter en "strikt" plan/kosthold og så er poenget at du reintroduserer ulike matgrupper for å skreddersy ditt eget kosthold..ikke diett! Du skal rett og slett finne ut av hva du ikke kan spise, hva du kan spise og hva du kan spise i begrenset mengde...

De første 6-8 ukene er det glutenfritt, laktosefritt og det er viktig at du styrer unna mat med høy fruktose og løk/hvitløk(løkpulver og hvitløkspulver). Jeg har en bok som har et 6ukers kostholdsplan. Det er enkelt å følge hver eneste dag OG det er mat alle kan spise. Så om du er singel eller har en stor familie som skal spise sammen, går det helt fint. Om du spiser glutenfri knekkebrød kan barnet ditt få vanlig... Ikke verre enn det.

Etter 6 måneder med mitt eget kosthold er livet gått fra kjeller til himmel! Jeg spiser mest mulig glutenfritt og laktosefritt. Jeg kan spise begrenset gluten, men tarmene mine får ganske så raskt mye luft og det gir veldig smerter fordi jeg har arrvev og jeg har en Endometriose cyste som klemmer på tykktarmen. Så mest mulig glutenfritt for meg = roligere tarm og jeg har ikke hatt en blødning siden jeg startet på LavFODMAP. Spiser jeg løk/hvitløk er helvete løs. Kvalme, diare...brekninger, svette og kramper. Løk/hvitløk er den største utfordringen med kostholdet mitt fordi dette er en smakstilsetning i maaaange produkter(du vil bli meget overrasket). Så om du er på restaurant som ikke lager mat fra bunnen av er det vanskelig.. ferdige dressinger etc er med løk/hvitløk. Det som gjør det enklest for meg er å spise "ren mat". Dvs ikke ferdigmat eller kjappe løsninger.

Når det gjelder frukt og grønnsaker er det noe jeg kan spise større mengde av, noe må jeg kutte helt ut og andre ting kan jeg spise begrenset av. En umoden banan går helt fint mens en moden banan er uaktuelt. Jeg kan spise en skive brunost men ikke to... Det som er så fint med LavFODMAP er at kontrollen kommer tilbake! Jeg kan nesten 100% vite når magen fungerer fint og når det det ikke gjør det. JA DET TAR TID å finne ut av sitt eget kosthold, men hva er alternativet?!?! For meg var det enten et inaktivt liv eller leve livet slik jeg ønsker - lange turer i skog og mark og ikke minst..tilbake til arbeidslivet...

Det skrives i media om at det er så tullete at mange av oss velger glutenfritt og at det er en "bølge".. Jeg spiser ikke glutenfritt for at det er "på mote", jeg spiser mest mulig glutenfritt så jeg kan fungerer sosialt og at jeg ikke mister mye energi. 1 av 4 nordmenn sliter med magen.. kanskje det er derfor det kjøpes mye glutenfritt?! Jeg vet at det er mange som er tyste om sine mageproblemer, kanskje du er det eller noen du kjenner... Del gjerne innlegget om du vil, eller om du eller noen du kjenner ønsker å få vite mer om mine erfaringer på LavFODMAP så kontakt meg på romforendometriose@outlook.com 

Tusen takk for at du leste og ha en super mandag!

#lavfodmap #endometriose #mageproblemer #helse #kosthold #matsommedisin #lykkeligtarm #sjarmenmedtarmen #kvinnershelse #hamar #magevennlig

Hvor er ditt fristed? #livterbestute

Den største gleden er å være ute i frisk luft! For meg er det å gå tur i skog, mark og fjell en sann glede og er en energikilde for hvordan jeg griper hverdagens utfordringer.

Jeg har jo mer eller mindre vært syk/sengeliggende siden vinteren 2012/2013 og frem til våren 2016. Det er lenge...veldig lenge... Når jeg var på jobb var det kun det jeg orket den dagen. Når jeg ikke var på jobb lå jeg hjemme syk hele dagen. Det bare ballet på seg og jeg hadde min egen oppfatning av at det var Endometriosen som forverret seg. Men jeg tok feil... Det var stresset og jaget etter å bli frisk som slet meg ut. Smertene var der og er der fremdeles, men et stresset sinn og en stresset kropp gjør alt så mye verre. Jeg har Endometriose i buk/tarm og eggstokk. Arrvev fra operasjoner tåler heller ikke mye stress. Jeg var stresset konstant. Stresset over at jeg måtte ringe jobb og si jeg var syk, stresset for at jeg måtte avlyse avtaler, stresset for at jeg kanskje-ble-syk, stresset for å bli syk i vanskelig situasjoner. Stresset for at jeg skuffet andre og skuffet meg selv. Stresset for at kroppen min ikke var bra nok for noen. Stresset med medisiner som jeg skulle ta, kanskje ikke ta... Stresset for at jeg stampet. Stresset for at mat ble en prøvelse, stresset over at trening fungerte i en periode og så "flatet jeg ut". Stresset gjorde det slik at jeg ikke lenger hadde kontrollen. Det hadde jeg alltid hatt.

Å lære på smerteenheten at det var ikke sykdommen som forverret seg det var rett og slett mine egne tanker som stresset livet av meg med kaostanker som jeg faktisk ikke hadde tenkt over at jeg hadde... Men det er jo egentlig normalt at kroppen og hode reagerer slik... Det er jo det smerter gjør med kroppen over tid. Sliter den ut og til slutt vet man nesten ikke hva en skal svare om noen spør: hvor har du vondt Mette? Derfor tenkte jeg som så at når jeg startet reisen min på Ullevål Smerteenhet, ville jeg starte på null. Frigjøre meg fra frustrasjon, tunge tanker, sinne, sorg og et kaos. Jeg bestemte meg for å være åpen, ta imot ny veiledning, ny behandling og nye tanker. Jeg våget å tenke tanken: 

"Mette, kanskje du føler deg verre enn det er?!" .... 

MR-bilder og prøver viser at alt er ikke ok. Det viste både det ene og det andre, men bildene viser at det er ikke noe poeng i at jeg skal stresse, få angst og at det til slutt blir så ille at jeg skulle få angst for å leve.... Jeg har hatt såpass mange operasjoner at arrvev dannes og det må rett og slett få være der og jeg må akseptere det. Kronisk er kronisk. Men med pusteteknikker og tanke-teknikker er det gledelig "enkelt" å leve med det. Målet var å fjerne livmor og eggstokker. Når det ble bestemt var jeg i kjelleren. Jeg orket ikke mer. Trodde at alt skyltes at Endometriose hadde gjort ting verre.

4 dager før operasjonen ringte jeg til Ullevål og avlyste. Damen som jeg snakket med ble frustrert og...tja...på en pen måte kan jeg si at hun ble forbannet. Da tenkte jeg at det driter jeg i!!!! Det er min kropp, det er min helse det er mitt liv. Når ikke alt er prøvd er ikke operasjon eneste løsning. Så havnet jeg på Volvat som sendte meg til en meget dyktig overlege på Ahus som så sendte meg til Ullevål Smerteenhet.

Men tilbake til naturen... For meg er naturen perfekt. Naturen leverer meg et perfekt landskap med sine ujevne fjell, små og store elver, lunefulle myrer, tusen farger... dyr som går fritt... Du må jobbe, svette for å nå toppen. På toppen får du en utsikt som tar pusten fra deg. Det er stille. Naturen er der for deg. Naturen gir deg gode tanker gjennom ulike terreng. For meg representerer ulike terreng ulike tanker som jobber i underbevistheten min... Sikkert litt merkelig for mange, men jeg tror at for dere som trives ute forstår hva jeg snakker om... Helt konkret gir naturen meg ro. Den viser meg veien å gå for kroppen min...

Om jeg langer ut i et forrykende tempo sier kroppen i fra. Det blir tungt å gå, ubehagelig å trekke inn luft. Jeg kjenner og føler på stresset med en gang og roer ned. Får straks merke gleden ved å lytte på kroppen, roe ned og trekke luften godt ned i lungene og magen. Å gå på en vakker sti og tenke på hverdagsstresset fungerer ikke. Det er kul umulig å tenke på noe trist ute i naturen... Jeg kan selvfølgelig løse noen "verdensproblemer" når jeg vandrer men tankene har en annen energi og gir meg en annen løsning enn når jeg sitter hjemme og stirrer i veggen eller på tv`n.

Det å hvile øynene på noe "ekte" (det er det naturen er for meg) i time etter time gir meg styrke og pågangsmot. Jeg blir rolig og jeg forstår nå at ro er verdens beste medisin for mine plager. Det sier jenta som har tatt en mix av både paralgin forte, Nozinan m.m Idag er det ca7måneder siden jeg tok en smertestillende tablett. Jeg har fremdeles smerter, "murringen" ligger der og det vil den alltid gjøre. Naturen er min trygge medisin. Jeg har som sagt vært sengeliggende i noen år og jeg tror neppe det er en lege som hadde trodd at jeg skulle gå 560km fordelt på 4 uker... Jeg tror faktisk ikke jeg hadde trodd det selv...

Jeg begynte med små turer på et par kilometer. Så begynte jeg å ta en "god`tur" på ca10km en gang i uka over en lengre periode. Idag går jeg ca13-15mil fordelt på 7 dager, av og til mer. Min lengste tur hittil har vært 27km og det var over 30 grader varmt... Når jeg klarer det, kan alle klare det. Det gjelder å lytte til seg selv. Det gjelder å være bittelitt tøff, gå litt ut av den "rollen" som syk. Det som passer for meg trenger ikke å passe for deg, men utgangspunktet er det samme...

Naturen er mitt fristed. Jeg vokser meg sterkere for hver tur jeg tar. Tryggheten er tilbake. Alt dette tar jeg med meg i den normale hverdagen. Hverdagen som starter i morgen... Jeg har en spennende tid foran meg, ikke som uføretrygdet (som jeg trodde ville skje) men inn i arbeidslivet og kanskje på skolebenken igjen.. Hvem vet!

Jeg er i alle fall klar til å ta imot hverdagene igjen, med den største stolthet. Tusen takk for at du tok deg tid til å lese, ha en fortsatt fin kveld <3

#tanker #helse #minhelse #kronisksyk #endometriose #treningsglede #hamar #jegvelgermeg #griplivet #naturen


 

Jeg har fått en ny bestevenn, min kroniske sykdom! Hun har lært meg så mye...





Sommeren kom og den ble, jeg kjenner sommeren i hjerte og sjel fremdeles. Det er mange måneder siden jeg blogget, tror jeg er inn i den 4.måneden ;) Det var helt riktig av meg å logge ut og logge meg inn 100% i min egen verden og min egen reise. Dere som har fulgt meg vet at jeg har vært rimelig åpen og direkte rundt sykdommen min Endometriose som har antagelig herjet i kroppen i ca30år. Det er jo ikke rart at det til slutt blir for mye og at min verden sklir vekk fra hverdagen til verden. Jeg ble til slutt så oppslukt i alt det vonde som hadde skjedd, hvor "amputert" jeg følte meg og ikke minst "alt jeg hadde gått glipp av!"

Jeg har ikke hatt den store sorgen for at jeg ikke har barn. Tro meg, jeg synes barn er helt fantasiske og et barn kan forbause meg med så mye og jeg blir så fasinert...

Et barn er enda et håp for verden at det blir et bedre sted for oss alle.

Men det er ok at jeg ikke får mine egne barn, men absolutt gledelig om prinsen kommer med en "skokk" :) Det som har plaget meg mye er mulighetene som har forsvunnet.. muligheter innen utdannelse og jobb. Så når jeg puttet all elendighet av smerter, tap og sorg oppi ryggsekken og jeg ubevisst gikk og bærte på den uten å registrere at den tynget hverdagen mer og mer, forstod jeg at NÅ må jeg stoppe opp og søke hjelp og ikke minst : jeg velger meg! 

Smerteenheten på Ullevål tok meg imot med åpne armer, raushet og omsorg. Tiden gikk og en dag ble til 6måneder. Jeg forandret meg totalt. Dvs jeg forandret tanker, jeg senket skuldrene, jeg ble kjent med kroppen min. Jeg endret medisiner. Jeg endret min egen oppfatning av meg. Jeg ble snillere mot meg selv. Jeg åpnet tankene mine for hvordan dem rundt meg har og har hatt det. Jeg begynte å sette grenser. Jeg sluttet å gjøre alle til lags, jeg begynte heller å følge min egen glede og hvordan livet mitt skal være.

Når jeg åpnet bloggen min etter et par måneder med behandling og ikke minst beinhard jobbing selv, likte jeg ikke mye av det jeg hadde skrevet. Det var absolutt et behov for å "skrive av seg" men hva skulle jeg gjøre etter det?!? Jo...da må en jo ta tak i hverdagen. Da stod jeg der "naken" og hva var ønsket mitt etter å ha spydd ut frustrasjon, sinne og en dæsj skarp humor?! Jeg ville jo leve!!!

Å bli bitter, sint og ensom (er jo bare å innse at sure mennesker har stor sjanse for å bli hugo-venneløs..) er ingen god vei å gå. Så.... da tok jeg en blogg-pause... Men nå er skrivelysten tilbake, jeg er meg. Jeg er ikke Endometriose. Jeg er en jente som lever et godt liv med et litt "defekt" midtparti. Men det er hjerte, sjel og hode som definerer meg. Det er det jeg vil dele med dere. Jeg vil heller skrive om hva en litt annerledes hverdag kan berike et liv. For det første tror jeg det er viktig å omfavne en kronisk sykdom og bare la den sveve litt sammen med deg. Jeg kan bli trist når jeg leser om dem som lever med en kronisk sykdom som bruker all sin tid på uendelige behandlinger, håp som blir til bunnløs sorg og alltid har en tanke om at "noe" kan hjelpe.

Den som kan hjelpe meg er meg.

Denne sommeren har vært et mirakel (ja så klissete er det) og det vil jeg skrive om utover høsten og vinteren, men en av tankene mine har vært: kronisk er kronisk. Hvorfor skal jeg bruke endeløs tid på å "helbrede" min Endometriose?! Brekker du armen, ja du får gips og når du tar av gipsen er armen bittelitt litt tynn og rar, men etter en stund er den sitt gamle jeg igjen. Kronisk sykdom fungerer ikke slik.... For noen høres dette sikkert helt koko ut, men for meg ble det til slutt slik:

"Mette du blir aldri "frisk", face it and move on!"

Valget mitt var enkelt, skulle jeg bruke hver eneste dag på å synes synd på meg selv, kjenne på smertene og nesten "følge dem rundt kroppen", isolere meg i leiligheten min og drømme om et håp.... ELLER skulle jeg bare omfavne sykdommen min, bli glad i meg selv, stoppe tankemønsteret, tenke en helt ny retning som var å lytte til kroppen min og bli stolt av den. Slutte å behandle den som en søppelbøtte... For det var nemlig det jeg gjorde...

Jeg VET at for andre som har en kronisk sykdom, som leser dette kanskje føler seg kritisert. Dette er mine ord om meg. Ikke om andre.

I sommer steg jeg ut av min vonde verden. Det er det jeg vil dele med dere. Hvordan jeg har blitt sterkere fysisk og psykisk. Hvordan jeg har endret hele mitt liv og gleder meg stort til fremtiden. Hvordan vi alle kan finne fighteren i oss og se livet på en litt lysere måte. Istedet for å bare dele erfaringer som mange kan kjenne seg igjen og dyrke det og overhode ikke komme seg videre...er det bedre å dele gode erfaringer som forhåpentligvis kan løfte noen. Jeg vil dele trinn for trinn hvordan jeg har planlagt kosten min, treningen min...hvordan jeg skal tilbake til arbeidslivet og ikke minst... hvordan jeg har snudd tankene mine og hvordan jeg kan si: 

Endometriose har gitt meg mye mer enn den har tatt! 

Hvem skulle trodd at frøken Mette skulle bli bestis med frøken Endometriose.....Hvem hadde trodd at inaktive Mette skulle klare å gå 560km på 4 uker... 

Jeg håper dere alle har hatt en bra sommer og at hverdagsglede står i fokus. Høsten er på vei... Tusen takk for at du leser, tusen takk for all støtte. Tusen takk for inspirasjon!

#kronisksyk #endometriose #helse #positiv #griplivetmedbeggehender #hamar #jegvelgermeg

Min blogg, men med en ny fremtid :)

Hei!!!! Hvordan har du det???

Det har vært en lang blogg-pause... Jeg lyttet til både mage og hjerte. Jeg var ikke skrivelei, jeg visste ikke helt om "jeg" fulgte bloggen. Når jeg startet bloggen hadde jeg litt behov for å "skrive av meg". Alle opplevelser jeg har hatt fra jeg var ca10år med Endometriose. Det er viktig å føle at en kan bearbeide tidligere opplevelser men det kunne jeg kanskje ha gjort i en privat dagbok... Men samtidig er jeg veldig glad for at så mange av dere har lest mine tanker, kjent dere igjen, skrevet til meg og delt deres historie. Jeg setter enormt pris på det! 

Idag og dagene fremover er jo dem vi skal gripe om. Hverdagen i dag. Det er den som er viktig! Når jeg skrev om min fortid kjente jeg at jeg ble både lei meg, trist, sint... Den minnet meg om "alt" jeg hadde gått glipp av. Jeg så mitt eget ansikt i speilen, jeg så litt dyster ut...og det er IKKE meg! Jeg elsker å gripe tak i hverdagen, ta imot utfordringer med åpne armer, tenke positivt, være takknemlig, se de små tingene... Hvorfor skal familie og venner tenke på det triste som har skjedd, den dårlige samvittigheten kommer snikende som dem absolutt IKKE skal ha... Derfor vil jeg fra idag blogge om livet nå.

Jeg har Endometriose. Jeg har Endometriose på eggstokker, tarm og buk. Jeg har arrvev som gjør at tarmer sitter "klistret" til buken. Jeg har en sensitiv mage. Jeg har vært igjennom mange operasjoner. MEN... Jeg ER ikke Endometriose. Jeg er Mette. Jeg er 41år. Jeg er livsglad, energisk, ekstremt positiv og i overkant sta! Ingenting er umulig for meg. Ja, jeg er barnløs. Mye mulig pga Endometriose men det er en større sjans for at jeg er barnløs fordi jeg ikke har møtt den rette. Jeg elsker barn. Men jeg trenger ikke mine "egne". Livet, alle sine liv har kontraster og nyanser. Jeg kan ikke få alt jeg peker på. Men jeg kan elske livet mitt og ta imot all godhet og jeg kan gi dem rundt meg mye godhet. Jeg ER ikke Endometriose. Jeg ER ikke adhd. Jeg er Mette. Jeg er veldig stolt av meg selv og hvordan livet mitt er idag. 

Endometriose har gitt meg mer enn den har tatt! 

Det er dette jeg vil skrive om fra idag! Jeg vil gi andre jenter og kvinner inspirasjon og motivasjon at vi alle kan få et godt liv selv med en sykdom. Det er faktisk mulig. 

Jeg krøp inn døra på Smerteenheten på Ullevål i Januar. Idag.... jeg er Mette igjen! Det å få en bredere forståelse for mitt tankemønster og hvordan hjernen kan styre meg... Hvordan en automatisk frykt bosetter seg i kroppen... At kroppen min har vært konstant spent i over 30år... Hvordan JEG kan bestemme over mine tanker og min kropp.. Det har vært og er en fantastisk reise. Virkelig. Jeg vil veldig gjerne dele den med andre som har en kronisk sykdom, med dere som synes hverdagen er tung. Jeg vil dele min fremtid med dere. Positive tanker, konkrete øvelser, trening, kosthold...og mye mer... Tankens kraft <3

Ingen har godt av å grave konstant i fortiden. Hullet blir gjerne bare større og mørkere for hvert spadetak. Skal et mørkt hull få lys må du grave deg igjennom jordkloden. Hvem vil det?! Er det ikke bedre å legge fra seg spaden og tenke tanker om dagen idag? Jeg gjør det. #griplivetmedbeggehender er min greie! 

Håper du vil følge bloggen min videre. Håper du deler.

Jeg har et ønske. Bruke hashtag #griplivetmedbeggehender eller #jegvelgermeg på Instagram. Ta bilder av noe som gleder deg, gir deg energi... om det er en selfie eller bilde av katten eller hytta..UANSETT... det som gleder deg. Kanskje du kan inspirere mange andre?! Nå griper vi fatt på hverdagen, hverdagsgleder og en spennende fremtid!

Velg enkelt, lev livet ditt og ingen andres. Lev idag. 

Takk for at du leste <3

 

Bloggen legges på lading <3

Det har vært vanskelig å blogge den siste tiden.  Det er noen "koder" med blogging som er vanskelig å knekke. Hvor ofte... temaer... Respons... Fra åpenhet til blottlegging... Derfor legges bloggen min litt på lading. 



 

Rett før helgen leste jeg en artikkel om hvor lite kjent Endometriose er og hvor dårlig hjelp mange kvinner får og at en del tjenester i helsevesenet ikke blir prioritert eller lagt ned. At det ikke er nok penger osv. Men da stusser jeg over en ting... Responsen jeg får kommer på mail. Fortvilte kvinner, mange av dem. Da er det kanskje ikke så rart at Endometriose er såpass "lite kjent" når det skal holdes hemmelig. Det er kanskje ikke så enkelt for noen leger når pasienter holder tilbake.. Men samtidig så har jeg fått noen "bedritne" meldinger så kanskje det ikke er så rart at noen kvinner kvier seg for å si noe.. Det var mange som oppmuntret meg med en blogg, det er godt med støtte og kjærlighet når en skal skrive om vanskelige temaer. "midtpartiet" er ikke bare bare ;) Det var mange som skulle rope høyt sammen med meg men til slutt er det jo bare meg. Når da bloggingen om Endometriose tapper meg for litt "kick ass energi" er det greit å legge den på litt lading. Å nei jeg forventer ikke at noen skal holde hånden min hele tiden.... 

Kanskje er det slik at en nybegynner på blogging opplever litt "barnesykdommer" i begynnelsen. Vanskelig å finne en rytme på skrivingen, hvor ofte, for høye krav til innhold osv. Da er det vel lov å ta et skritt tilbake og tenkte litt igjennom hva en ønsker.

Men til dere som har støttet meg, tusen hjertelig takk (dere vet hvem dere er) <3 Jeg synes det er utrolig tøft at dere leser innleggene mine og klarer å fordøye det og fremdeles se mennesket Mette oppi det hele. At dere forstår at innleggene er en "reise" litt tilbake i tid, at det er opplevelser som er litt bearbeidet og noe er hverdagen i dag. Tusen takk til alle dere <3 Jeg håper at "pennen min" kommer tilbake, selv om noen Blogg-erfaringer har vært bob-bob, har det meste vært fantastisk! 

Jeg fortsetter min behandling på Ullevål ut juni i første omgang, noe som blir veldig spennende. Nye mål og nye planer. For dere som kanskje er i samme situasjon har jeg fremdeles mailen min: romforendometriose@outlook.com Det er bare å skrive!

Da legges bloggen litt på lading, plutselig har den energi igjen!

Jeg følger mange spennende blogger og det vil jeg fortsette med <3 Ha en fin 1.mai, kos dere og ta vare på dere selv og dem dere er glad i <3 Vi ses igjen!

#endometriose #blogg #leggespålading #kronisksyk #helse #personlig #åpenhet

Ny gjesteblogger: "Sex er tabu det, skjønner du. Fysj, sånn snakker man ikke om."

Jeg ønsker å krydre bloggen min med en Gjesteblogger hver fredag. Gjestebloggerne er personer som er mine venner og kjente som er grundere i Hamar og områder rundt byen. Herlige mennesker som skaper arbeidsplasser og bidrar til økt livskvalitet hos deg og meg. Gjestebloggere som jeg ser opp til. Det vil også være gjestebloggere som gjør en forskjell i hverdagen, ildsjeler. Det er gledelig om dere vil dele <3 Min første Gjesteblogger er Laila!


Laila og Erik :)
 

Laila er daglig leder hos "Oss i Mellom". En leketøysbutikk for voksne som ligger i Hamar sentrum. "Oss i Mellom" er mye mer enn en "pornosjappe" som kanskje en del tror. Det å ha et godt sexliv er viktig, om du er alene eller sammen med noen. Ved sykdom kan denne biten være litt vanskelig og kanskje føles håpløs. Jeg synes dette innlegget til Laila er fantastisk og det er en god grunn til at jeg ville at akkurat hun skulle starte denne ukentlige Gjestebloggen. Laila er kunnskapsrik og ikke minst et herlig, åpent menneske. Les innlegget, del gjerne og legg gjerne igjen en kommentar til Laila <3 Det er på tide at vi sier JA og ikke FYSJ! Les med et åpent sinn!

"Sex er tabu det,skjønner du. Fysj, sånn snakker man ikke om."

Vi tar alt for mange ting for gitt i dagens samfunn. Sex er en av de tingene, dessverre. De som ikke har måttet velge mellom det å være intim med sin kjære eller komme seg opp av senga etterpå, forstår ikke hvor vanskelig det kan være. Visste du at alle har krav på sin egen seksualitet? Det står faktisk i menneskerettighetene.

Jeg(Laila) har selv vært i en situasjon hvor det å ha sex ble ett valg. K...e eller kle på seg selv dagen etterpå. Jeg har ikke Endometriose, men en rygg som er operert 4 ganger etter flere prolapser. Smerter og nerveskader gjør noe med kroppen og det hjelper heller ikke når man spiser en hel haug med forskjellige piller for å fungere.

Vi på Oss i Mellom ser at det er mange mennesker som trenger hjelp p.g.a forskjellige diagnoser, medfødt lidelse eller skader, men altfor mange som er innom har ikke fått hjelp eller hatt noen å snakke med. "Sex er tabu det, skjønner du. Fysj, sånn snakker man ikke om:" Vi er IKKE enige i det!!! Det finne hjelpemidler mot veldig mye, men en dildo, vibrator, glidemiddel eller penisring, det er PORNO det. Nei, det er det ikke. Det er ett hjelpemiddel for de som har en problemstilling eller ønsker å leke.

Her er 2 eksempler på dette.

1.En mann med prostatakreft kommer inn for å få hjelp for at han ønsker å være intim med sin kjære, men penisen hans fungerer ikke p.g.a kreften han har hatt/har. Vi hjelper han så han faktisk kan være intim med sin kjære. Det kalles KJÆRLIGHET det. IKKE porno.

2.Ei dame er på apoteket og spør etter vibrator for hun trenger det medisinsk. "Nei,fysj! Sånne ting selger vi ikke her!" Er svaret hun får. Tragisk, synes vi. Hun fikk god hjelp av oss. 

Alle har behov for nærhet. Fra vi er bitteliten og til vi dør, det bare forandrer seg etter som man blir eldre. 

Visste dere at en orgasme frigjør en mengde forskjellige kjemikalier i kroppen, sånn som: Noradrenalin, dopamin, oksytocin og endorfiner.

Noradrenalin og dopamin påvirker stemningsleie og lystfølelse. Oksytocin øker tilliten og den følelsesmessige tilknytning mellom partnere. Endorfiner er kjent som kroppens egen morfin og vil virke smertelindrende, avslappende, utløse velbehag og gjøre oss søvnige.

Sex er individuelt og det finnes ingen fasit. Definer normalt. Det som er normalt for meg er sikkert ikke normalt for deg. Dessverre er det liten åpenhet og kunnskap om de forskjellige hjelpemidlene og lekene som finnes, blant de som burde kunne det. Dette ønsker vi å forandre på. Stor takhøyde, kunnskap, livserfaring og åpenhet, men alikvel taushetsplikt, er noen av de tingene vi setter høyest. http://www.ossimellom.no er en side hvor du kan finne forskjellig informasjon om kropp og seksualitet og du/dere er alltid hjertelig velkommen til butikken.


Strandgata 71, Hamar. Tlf: 62520013
 

Og husk: Man har det ikke mere moro enn man lager med seg selv eller andre! ;)

#sex #samliv #gjesteblogger #hamar #hamarsentrum #endometriose #åpenhet #trygghet #livet

Min Endometriose - min egen krig

Jeg har lenge tenkt på akkurat dette innlegget. Det har tatt litt tid... men det er faktisk dette innlegget som er grunnen til at jeg ville starte en blogg om Endometriose. Min kropp har levd med denne sykdommen i 30år. Så alt jeg skriver her er ut i fra mine tanker og opplevelser. Endometriose er så forskjellig fra person til person. Noen blir veldig syke og noen kan leve ganske greit med den. Ingen fasit. Det er selvfølgelig en utfordring for alle som jobber på en Gyn avd/kvinneklinikk. Eller en fastlege som prøver etter beste evne å forstå. Men så er det dessverre slik at en eller annen fastlege synes det er tåpelig å klage på menssmerter eller en eller annen hvit frakk som ikke evner å vise forståelse og bittelitt empati. 

"Trenger du virkelig å blottlegge deg helt Mette? Trenger du å slenge underlivet ditt i ansiktet på oss?!, er det virkelig nødvendig å bruke tiden din på å kommentere dumme leger?!"                                                            

Jeg tenker som så.... Du som tenker slik er ufattelig heldig... Du har antageligvis IKKE Endometriose...



 

Jeg bestemte meg etter en mengde mailer fra fortvilte jenter og kvinner, samt en forferdelig egenopplevelse på et sykehus at jeg skulle starte en blogg. Hvordan jeg skal skrive min blogg burde absolutt ikke være andres bekymring, det er så enkelt at det er frivillig å lese. Jeg synes det er veldig viktig å være åpen og ærlig da målet mitt er å skape forståelse og skape en bedre holdning både hos leger og hos Nav. Mitt ønske og mål er at behanding og OPPFØLGING av Endometriose-pasienter skal forbedres. Endometriose sitter i underlivet (som regel) og da er det dessverre det jeg må snakke om. Jeg er så inn i hampen lei av "fine og behagelige" forklaringer på Endometriose når hverdagen og livet til en kvinne som er rammet er alt annet enn behagelig!! Endometriose er så mye mer enn eggstokker og livmor. Det er en sykdom som setter seg med smerter i hele kroppen. Den kan også få en jente/kvinne demprimert og føles seg mindre verd. Leger kan operere og fjerne, leger kan gi deg medisiner. For meg har det vært en redning der og da, men etter en stund blir det arrvev og bivirkninger av hormonell behandling. Plutselig er det ikke mer å gjøre for en del av oss som sliter...  

Jeg har klart meg relativt bra i mange år. Men det har vært mange innleggelser, operasjoner, tapt utdannelse og arbeid. Selv med det ene nederlaget etter det andre har jeg klart meg ganske bra. Sterk psyke og mye stahet har gjort at jeg klamrer meg fast til livet og prøver så godt jeg kan. Så kom dagen jeg ikke var forberedt på. At jeg skulle oppleve noe som kjørte meg rett ned i kjelleren. Det var et par uker etter denne hendelsen at jeg bestemte meg for denne bloggen og nå skal jeg skrive litt om det. Kanskje du som mener at jeg slenger underlivet mitt i ansiktet på deg endrer deg litt i en annen retning. En retning som skaper mer empati og forståelse...

Jeg hadde en operasjon for ca10år siden som var ganske tøff. Endometriose hadde vokst seg frem i både buk og tarmer. Deler av tykktarm var "tett" og da kan du sikkert tenke deg selv hvor dårlig jeg ble... Jeg kunne ikke opereres med en gang for infeksjonen i kroppen var for høy. Ble akutt lagt inn og ble der i 2 uker og fortsatte 3-4 uker hjemme med mer antibiotika før jeg ble operert. Tiden etter operasjonen var ganske så bra. Etter ca5år måtte jeg endre på medisiner og pga misforståelse hos en lege ble jeg satt på medisin som fremprovoserte mer Endometriosevev. Da startet helvete. Mest psykisk. Jeg hadde blødninger daglig i 378 dager. Trodde jeg skulle bli gal... Jeg var så ufattelig sliten. Jeg lå på sofaen nesten daglig. Av og til dager som var "ok" og jeg kunne jobbe,men kroppen orket ikke stort. Energi og krefter fantes ikke. Etter 378 dager stoppet blødningene men smertene var sterkere. Alt fra en liten vridning, til et lite løft, sette seg på en stol... alt gjorde vondt. Etterhvert ble Paralgin Forte gjennom dagen en redning. Hormonell behandling, kunstig overgangsalder, smertestillende... alt gjorde at kroppen føltes som om den var i krig. Så gikk mage og tarm bananas. Ingenting holdt seg i systemet mer enn 5 min. Jeg hovnet opp i hele kroppen. Det var rett og slett blitt slik at det var grusomt å leve. Jeg kunne sikkert ha skrevet en bok om dette men jeg får prøve å korte ned litt her... Til slutt er det verst psykisk. Smerte tror jeg de fleste av oss kan klare å "mestre" til en viss grad. Når psyken slår krøll er det svært vanskelig. Selvfølelsen blir mindre. En føler seg lite trodd. Det føltes som om det ikke var plass til meg noe sted. Hverken på jobb eller i en vennegjeng...

Da bestemte jeg meg for at nå var dagen kommet. Jeg hadde lenge tenkt at jeg ville fjerne alt. Det er en prosess. Det er så enkelt å si når det står på som verst at hallo...bare fjern eggstokker og livmor. Men bakerst i hode tenker du...jeg har ennå noen år på meg, kanskje jeg plutselig vil ha barn.. men nå var dagen her og jeg hadde bestemt meg. Det blir ingen barn på meg. Jeg fjerner alt. 40års gave til meg selv. Henvisningen ble sendt og endelig fikk jeg time på sykehuset. Mamma og jeg reiste innover. Vi bestemte oss for å bo på hotel hele helgen og "gjøre det mest mulig koselig" i en fortvilet situasjon. Jeg var så nervøs. Aldri kjent på denne følelsen før. Det var hakke mer alvorlig. JEG bestemte selv at jeg ikke ville kunne få barn. JEG tok valget selv. Det er en følelse kanskje ikke så mange har følt på. Husker at vi satt på trikken, mamma og jeg. Tror kanskje hun var enda mer nervøs enn meg, enda vi bare skulle snakke med legen og avtale tid. Når jeg så sykehuset og gikk mot inngangen kjente jeg alikvel på en rar mestringsfølelse. Var det virkelig nå livet skulle starte?! Var det nå jeg endelig kunne fullføre utdanning, jobbe normalt og ikke røre smertestillende bortsett fra når influensaen dukket opp hvert skuddår.. Kan jeg virkelig begynne å spise normalt og ikke planlegge hvert besøk og lete etter toalett... Er dette dagen alt snur???

Legen jeg hadde time med har jeg møtt mange ganger før. Svært dyktig. Har også operert meg et par ganger. Der og da tenkte jeg...kanskje jeg skal gi han en klem?! Gledet meg til å endelig få hjelp... men slik ble det ikke... Noe skjedde da jeg gikk inn på undersøkelsesrommet. Jeg har aldri følt meg så liten. Den hvite frakken satt med ryggen til meg... Slengte ut en arm (antagelig for å håndhilse) men satt fortsatt med ansiktet mot pc`n. HEI roper jeg! Energien min var på topp! Energien min smalt rett ned i gulvet når den hvite ryggen sier: "Lenge siden jeg har sett deg men det første jeg legger merke til er hvor mye du har lagt på deg...." Jeg sa ikke et pip. Den hvite ryggen punkterte hele meg. Energien var søkk borte, alt jeg satt igjen med var.. 

Jeg er ingen. Ikke kan jeg bli mamma. Ikke klarer jeg å jobbe. Ikke har jeg kjæreste, men det forstår jeg nå hvorfor... Ikke er jeg vakker... Jeg er tjukk. 

Jeg var ikke forberedt på dette. Selvfølgelig har jeg speil hjemme og vet at jeg er den jeg er. Hvorfor skal den hvite nonchalante ryggen kommentere utseendet mitt når jeg har tatt den største avgjørelsen jeg noensinne har tatt. Jeg skal aldri bli gravid. Det føltes bare helt merkelig å snakke om grunnen til at jeg ville til akkurat han for å få hjelp. Jeg ville kaste litt ball om tankene mine om fremtiden. Alt punkterte. Men denne hvite frakken var ikke punktert.

"Selv om du er en høy dame er vekten din håpløs høy" han fiklet med en tabellsirkel som regner ut bmi...så kaster han tabellen bortover pulten og sier: "ikke noe vits i å regne ut bmi, for du må mye ned i vekt." 

Sykepleieren som er i rommet ser fortvilet ut. Hun ser på mister Range Rover og hun ser på meg. Hun skal måle blodtrykket mitt og gjør dette 3 ganger ettersom det er så høyt.

Da sier den hvite ryggen "ingen fare med blodtrykket, hun er bare stresset over situasjonen!" Det er kanskje det klokeste han har sagt på 10min.

Aldri følt meg så liten. Men så spør han om hva jeg gjør der... Det eneste jeg klarer å si er: "bare fjern alt" Han titter så på kalenderen sin og sier at før operasjon må jeg gå ned i vekt. Fra februar til høst skal jeg gå ned minimum 25kg, men gjerne 30-40kg. Det er ikke så lett med hormonell behandling, minimalt med søvn og smerter hele døgnet. Den hvite ryggen var såpass høflig at han ville undersøke meg. Kler av meg (kan jo sikkert tenke dere hvor behagelig det var nå...) og legger meg oppi gynstolen. Han fortsetter å prate om knær og hofter som må byttes ut pga overvekt. På denne tiden liggende i stolen føler jeg meg så stor som en låvedør.

Plutselig sier sykepleieren: "nå er det nok!" 

Det blir helt stille. Den hvite ryggen er ikke så nonchalant mer. Men da kommer neste gullkorn: "jasså...har du ikke møtt en drømmeprins på Hamar da?" Jeg har jo lenge tenkt at jeg bare ikke har møtt den rette.. men jeg svarer med klump i halsen: "nei, jeg er antagelig for tjukk..." Det ble stille. Stemningen ble trykket. Alt inni meg var slått av. Jeg brydde meg ikke lenger. Fikk knapt med meg at han atter en gang begynte å messe om vekt og at det var tragisk. Han sa noe om et klyster... Herlighet tenkte jeg...må jeg tenke på å kjøpe det 6måneder før operasjon?! Husker knapt at jeg fikk på meg klærne og at jeg gikk derifra. Jeg klarte ikke å fortelle noen om hvordan denne opplevelsen var. Ingen vil tro meg tenkte jeg. På 30år var dette min første erfaring med legebesøk som jeg bare har lest og hørt om. Det var så krenkende. Det var helt forferdelig. Den dag i dag er det både vanskelig å skrive om eller å fortelle om det til andre. Etter den helgen og vi reiste hjem, var jeg sengeliggende i 2uker. Jeg ville ikke snakke med noen. Jeg ville ikke ha noen innpå meg. Jeg var så sliten og utmattet.

Men jeg kom meg på beina takket være en lege på Volvat og Ahus. Jeg fikk enormt støtte fra foreldrene mine også. Jeg kan ikke få fullrost Gynlegen på Volvat Hamar. Det samme med overlegen på Ahus og alle sykepleierne. Dem løftet meg opp og så hele meg. Ingen av dem kommenterte noe om vekt og utseende. Men dem så en annen helhet og ikke minst mulighet. Etter grundige undersøkelser bestemte vi for å gå en ny vei... Operasjon ville bare skape enda mer arrvev og hva om jeg fikk mere smerter?! Jeg ble sendt til Smerteenheten på Ullevål og fikk en annen behandlingsplan. Psykolog, fysioterapeut og gynlege/smertespesialist. Behandlingen jeg får der koster meg mange krefter... men jeg tror faktisk det er så viktig at en blir kjent med sin egen kropp og at en kan få forklart hva slags smerter min kropp har og hva jeg kan gjøre selv for å lindre dette. Kroniske smerter kan begynne et sted og formere seg til et annet sted, automatisk tenkes det at NÅ er sykdommen blitt verre...men hva om den ikke har det men at det rett og slett er hjernen som minnes traumer fra tidligere og forteller deg at dette er vondt, dette er farlig... Jeg er egentlig glad jeg møtte denne nonchalante hvite ryggen... Fordi da tok jeg tak i meg selv og gjorde meg venn med min egen sykdom med riktig hjelp. Hjelpen som kom, kom fra utrolige dyktige damer med enorm kunnskap, empati og forståelse. Mye mulig jeg blottlegger meg. Men jeg synes det er helt greit. Særlig når jeg leser mailene som har kommet. Leser om fortvilte jenter og kvinner som sliter i hverdagen. Sliter med livet sitt. Sliter med å ikke bli tatt på alvor av hvite frakker. Så JA vi må kunne snakke om dumme leger, for det er jo DER behandlingen starter og forhåpentligvis går videre. Det er et stort problem at en ung lege i 2016 sier til en pasient som blør daglig: "litt ubehag rundt mensen må du tåle!" Pasienten går hjem, slutter å fortelle om sine plager og utfordringer. Det er jenter og kvinner i dag verden rundt som tar sitt eget liv pga Endometriose. INGEN vil snakke om det. Skuldre heves og neser rynkes. Det skjer idag! Jenter og kvinner som ikke orker å leve med smerter konstant. Det er kort vei mellom konstante kroniske smerter og alvorlig depresjon. Jeg valgte til slutt å ikke operere meg. Det er jeg veldig glad for. Jeg lærer hver dag om hvordan jeg skal tenke rundt sykdommen. Jeg har endret kosthold. Jeg spiser kun lavFodmap og det har roet ned tarmer og mage, så da blir smertene så absolutt levelig. Jeg har fått nye medisiner. Så akkurat nå tenker jeg at slik kan jeg leve resten av mitt liv. Det som mangler nå er mer energi til kroppen, jeg føler meg totalt tappet, slik at jeg kan begynne å jobbe igjen. Få tilbake livet mitt - jeg gleder meg. Men jeg må også være forberedt på at smertene alltid vil være der.  

 

Takk for at du leste, dette er min hverdag med Endometriose. Mine tanker og opplevelser. Tusen takk til alle dere som skriver til meg med deres historier. Det jeg har opplevd er ingenting i forhold. Men dere inspirerer meg til å skrive denne bloggen. Tusen takk <3 Om du kjenner noe som har Endometriose, eller kanskje du har det selv - send meg en mail romforendometriose@outlook.com

#helse #endometriose #syk #blogg #kvinner #mentalstyrke

Peace Love Rock`n`Roll (for en helg!)

Helgen nærmer seg slutten, for en fin helg det har vært.

Jeg har stor tro på at frisk luft gjør oss mennesker godt. Jeg snakker ikke om dagsturer i fjellet, eller at du må jogge på en sti til blodsmaken kjennes i munn. Jeg snakker om frisk luft. Jeg snakker om å heve blikket, se naturen og vannet rundt deg. Jeg snakker om å få litt farge i kinnene, ta med seg venner ut på tur. Det er faktisk bedre å sitte en halvtime på trappa enn å sitte inne... Vi må ut!




 

Derfor satte jeg i gang gruppa: Peace Love Rock`n`roll! Dette er en lukket gruppe på Facebook men alle kan bli med! 33 dager på å få en bedre mental helse. Med frisk luft. For å si det enkelt så er det minste kravet at du åpner døra og evt setter deg på trappa i 30min. Har du et par gode sko så kommer du deg litt lengre! Frisk luft er undervurdert. Jeg er avhengig av å se natur rundt meg. Av den enkle grunn at i naturen føles alt ekte og nære.

Ene behandleren min på Ullevål spurte hvorfor jeg var så opptatt av å komme meg ut, se naturen, se Mjøsa og prøve aktivt å få med andre ut i frisk luft. 

Min forklaring er enkel: i naturen får alt lov til å være som det er. Naturen er perfekt uperfekt. Fjellet er klompete, noen er høye og noe er litt mindre. Gress får vokse som det vil. Vannet synker og det stiger. Det er ekte. I naturen og ute i frisk luft kan jeg være meg. Jeg kan ha bulker på kroppen min, skjevt smil...you name it... Ingen kristiserer meg og JEG kritiserer heller ikke meg selv. Frisk luft i det fri gir meg frihet. Det er en følelse jeg ønsker at ALLE skal oppleve. Eneste kravet er at du kommer deg ut og at du hever blikket. Om dine minutter ute er på cafe, javel da gjør du det. Fremdeles bedre enn å ligge på sofaen eller få stive skuldre over en pc. Om du tar sykkelen, super bra. Om du velger å sette deg på en brygge, fantastisk! Men kom deg ut, himmel og vann godtar deg som du er. Skog og fjell liker deg som du er. Trappa kan være et sted å fundere over livet uten å dømme deg. Men kom deg ut <3 

Det ble en knalltur idag med 5 andre damer som også er med i Facebook gruppa! Planen er stor for å organisere turer for dere som ikke bor i nærheten av der jeg er og maser om frisk luft..




 

Så er det et innlegg jeg gjerne vil at du skal dele så er det dette. Meld deg gjerne inn i Facebook gruppen også.  

Håper helgen har vært bra for dere alle og at kroppen er fylt med god energi til kommende uke!

Ha en fin kveld <3

Sovet med håret på!

God morgen alle sammen! Fort gjort å våkne sånn... Når jeg tenker meg om så gjør jeg det så og si hver morgen... Har aldri våknet opp med lipgloss, blankt hår og rålekkert undertøy! Nå er jeg straks 41år og har gitt opp å være perfekt! 

Jeg har sett på Jeg mot meg og Gruppesamtalene på NRK. Får så lyst å klemme alle disse vakre ungdommene. Jeg får vondt langt inn i hjerterota mi. Hvorfor er det så mange unge som sliter? Hvorfor føler dem seg så utenfor og at dem aldri er bra nok...?? Jeg har venner med tenåringsbarn og jeg har venner som har voksne barn. Jeg ser hver dag så vakre, unike flotte ungdommer. Jeg blir så irritert hver gang jeg hører noen si: dagens ungdom. Ja hva med dem?! Istedet for å dytte dem ned så løft dem opp, med oppmuntrende gode ord og støtte. Vi har alle vært unge en gang. Det er vanskelig. Til tider vet en ikke hvilket bein man skal stå på! Selvfølelse og trygghet er viktig. Bekreftelse og omsorg er viktig. Kjærlighet og berøring er viktig. Å BLI SETT er viktig!

Det er vår jobb, vi som er dagens gamlinger! Vi må åpne armene våres og ta dem i mot. Være gode forbilder, vise vei og vise tillit. 

Livet er verdt å leve. Livet skal ikke være enkelt, det er kontraster og nyanser. Vi dagens gamlinger må våge å vise at selv om det er turbulent så står vi oppreist og jobber oss igjennom det. 

Dagens gamlinger må vise at vi er forskjellige. Ingen er like. INGEN er perfekte! 

Derfor sover jeg med håret på! 

Kanskje det kunne vært en ny hæsjtagg kampanje? #sovmedhåretpå ;D

Ha en strålende lørdag godtfolk! Til deg som har en ung sjel i nærheten? Gi en klem, rufs han/henne i håret og si: jeg er glad i deg <3

#jegmotmeg #kjærlighet #brydeg #dagensgamlinger #inspirasjon #værdeg 

 

20 fakta om meg ;)



 

1: Jeg elsker å vaske klær. Terapi. Henger klesvasken opp etter fargekoder. Har et unormalt utvalg av vaskemidler. Ingen får vaske mine klær.

2: Har en gang ropt "hæstkuk" til en mann. Det var Kronprins Haakon. Føler fremdeles ubehag hver gang jeg ser han på tv.

3: Klarer aldri å se en film uten pauser.

4: Digger Dr. Phil

5: Har ingen pensko

6: Har en sykkel til 30 000,- jeg har luftet 4 ganger.

7: Har vært "covergirl" på en katalog, som sjiraff.

8: Elsker lukten av snus

9: Sovner og våkner til musikk

10: Har fremdeles viskelærsamling

11: Drømmer om å bo på gård eller flytte til NYC

12: Har hengepupper, oppdaget dette her om dagen

13: Får seriøst lyst å slå hver gang noen skal kommentere at jeg er høy

14: Har 8 kofferter

15: Leser alltid siste kapitellet i en bok først 

16: Dårlig taper i brettspill, såpass dårlig at jeg unngår å spille. Som regel vil ikke folk ha noe mere med meg å gjøre

17: Aldri spilt Lotto.

18: Har pr idag 24 uferdige strikkeprosjekter

19: Har aldri tenkt å gjøre disse strikkeprosjektene ferdig

20: Har aldri sagt ordene jeg elsker deg  

Da er helgen kommet, noen jubler og noen sier ingeting. Håper du har det bra :)

Er jeg en belastning?

Det er tid for å sette grenser. Mine grenser mot meg selv for meg selv. Eller er det for meg selv mot meg selv.



 

Jeg lærte mye nytt når jeg var på Ullevål denne uken. Som jeg alltid gjør.

Vi snakket om at ganske mange, uansett om det er kvinner eller menn, jenter eller gutter, ung gammel - som har en kronisk sykdom, sliter med dårlig samvittighet. Rett og slett en dårlig samvittighet for å være syk og da å være en belastning for andre. En belastning for familie som ofte er bekymret og urolig, en belastning for venner fordi en tilstadighet må avlyse avtaler. En belastning for arbeidsgiver, enten mye fravær, lange sykemeldingsperioder og for noen som trenger tilrettelegging på en arbeidsplass føles dette også som en belastning mot andre kolleger. Dårlig samvittighet for å ikke fungere "normalt" som "alle andre"....

Det er slitsomt å gå rundt med en sekk på ryggen stappfull med dårlig samvittighet.. Når ryggsekken blir full, det er ikke plass til mer.. da begynner kroppen å bære på dårlig samvittighet og negative tanker i hendene. Hele kroppen sliter.. Når kroppen kryper seg sammen blir til slutt selvfølelsen minimal... Forstår du nå noe som kan føre til depresjon?

Mange tror nok at det er selve sykdommen som gjør mange deprimert, ja det er nok også mulig, men det er jo tankene som styrer det.. Forteller du deg selv mange nok ganger at du er en belastning for omverdenen, da er det ikke lett å slå hjul på plenen og ikke være redd for å feile eller se ut som ei kråke...

Men så er det dette med å sette mine egne grenser.

Det første jeg må gjøre er å akseptere meg for den jeg er. Akseptere at jeg har noen begrensninger, men hvem har ikke det?! Jeg må akseptere at livet mitt er som det er. Jeg må askeptere at familie og venner er der uansett og at jeg må stole på dems ærlighet og lojalitet. Hvorfor skal jeg hele tiden fortelle meg selv at jeg er en belastning når jeg ikke har hørt et pip om det fra dem?! Det er faktisk tanker jeg bare har begynt å tenke... At jeg er en belastning er det jeg selv som har fortalt meg selv. Jeg har aldri hørt arbeidsgiveren min har sagt det. Min sjef ringer stadig eller sender melding for å høre hvordan det går og inkluderer meg i ting som skjer på arbeidsplassen. Hvorfor skal jeg da tenke at jeg er en belastning. Kolleger tar kontakt og inkluderer meg. Hvorfor skal jeg tenke at jeg er en belastning. Venner lar meg ha mine dårlige dager. Dem sender meg morsomme meldinger, snapper og inkluderer meg i alt. Jeg avlyser. Dem spør igjen. Om jeg vil være med på noe. HVORFOR skal jeg gå rundt i leiligheten min på en dårlig dag med oldiespysj og bustete hår og tenke negative tanker om at jeg er en dårlig venn og at jeg er en belastning.

Når jeg tenker etter er det forferdelig slemt av meg.

Det er MINE tanker det er noe feil med og ikke deres. Derfor må jeg sette grenser. Jeg må akseptere meg og mitt liv. Fortsette å være åpen. Vise at jeg setter pris på ALLE som er i mitt liv. Være takknemlig. Slutte med dårlig samvittighet og at jeg er en belastning. Jeg må stole på at dem som er der er der av ren fri vilje.. (litt humor da..) Så dumt det er bære på "oppfunnet" tanker i hode mitt og at det blir min virkelighet...

#griplivetmedbeggehender <3

Jeg velger å være litt streng med Mette. Finne min stolthet i den jeg er, selv med litt skrantete eggstokker og livmor. Finne livsglede. Se ressursene i meg selv og bruke dem. Verden er åpen for meg - det er bare jeg som må gå inn i den. Det er jeg som må bestemme meg for at jeg er bra nok som jeg er. Vi er alle forskjellige. Å bra er det. Det er jo det som gjør livet spennende!

Er det ikke rart...det er faktisk JEG som er en belastning mot meg selv. Sett grenser. Vær din beste venn <3

Takk for at du leste :)

#kronisksyk #syk #endometriose #åpenhet #positiv #mittliv

Tiden er nå. Jeg er klar.

"Kan dere være så snille og hjelpe meg?" 

Er ikke så sikker på om jeg har sagt det noensinne til helsevesenet... Hvorfor? Fordi jeg skulle være så forbasket flink. Flink til å være syk. Hvor sprøtt er ikke det?! Ikke rart Nav har sagt.. "men Mette dette ordner du selv"... T.o.m fastlegen har jeg hjulpet med henvisninger, lover og regler. Mestringsfølelse. Vi snakker alle om denne mestringsfølelsen. Er det den følelsen jeg får når noen roser meg opp i skyene for at jeg er så behagelig å være sammen med ENDA jeg er syk... eller er det den følelsen jeg får når tårene triller og jeg er ærlig og sier: jeg trenger hjelp. Kanskje DET er den ekte mestringsfølelsen. Jeg mestrer livet mitt med ekte og ærlige tanker. For å si det enkelt. Den siste tiden har vært beintøff, jeg trodde at jeg virkelig hadde et godt grep om livet mitt. Men nei, det var en fasade jeg hadde et godt grep om. Nå, som jeg har et helt unikt behandlingsteam på Ullevål som ser meg og mine tusen puslespillbiter, som jeg endelig turte å si: "jeg er så sliten at jeg ramler snart sammen, vær så snill å hjelp meg og IKKE slipp taket med en gang jeg smiler og sier at alt er bra!" 

 DER kom mestringsfølelsen!!! DER kom følelsen av å lande i mitt eget liv. DER kom den ekte følelsen! 

Tiden er nå. Jeg er klar. Det er min tid. Den beste hjelpen kommer når garden senkes, blikket heves, pusten går godt ned i lungene og magen. Den beste hjelpen kommer når masken tas av, det ærlige ydmyke slitne ansiktet kommer frem. Den beste hjelpen kommer når takknemlighet, sårbarhet og et brennende ønske vises. Jeg får hjelp. Helt fantastisk hjelp som jeg kommer til å skrive mer om.

Jeg vil gjerne si til deg.... Et godt liv, uansett i hvilken situasjon du er i eller hvor gammel du er, livet er som en trapp. Jeg får følelsen av at alle skal klatre og komme til toppen. Er ikke toppen et bevis på lykke og mestringsfølelse... beundring fra omverdenen?! Jeg tror at det er viktig å finne sitt eget trinn. Kanskje det er på første trinn du er lykkelig, tilfreds og føler deg sterk? Kanskje du står midtveis på stigen og bør heller gå noen trinn ned? Ikke lev et liv som er behagelig for andre. Lev et liv du gleder deg til å stå opp til hver eneste dag... Lev ditt liv med et ærlig ansikt <3



 

Tusen takk for at du leser med et åpent sinn. Min blogg er mine tanker ut ifra mitt eget liv. Mine tanker er kanskje ikke riktig for deg, men mulig dem får deg til å reflektere bittelitt...

#endometriose #tanker #positiv #mestringsfølelse #inspirasjon #mittliv #kronisksyk

Den hvite sorg

"Ensomhet er det tydeligste signalet på at det grunnleggende behovet for å være i nær relasjon ikke er imøtekommet. Men hvis en aldri har erfart slike opplevelseskvaliteter, savner man noe man ikke vet hva er og som man trolig mangler ord for" -  Den franske psykoanalyktikeren André Green (1986) kaller denne tilstanden Den hvite sorg. "ved denne sorgen sørger en ikke over det man mistet,  men over det man aldri fikk"

Disse ordene traff meg midt i mellomgulvet. I mellomgulvet der mitt tomrom er. 

Endometriose har skapt et stort sort hull fra brystet og ned til lysken. Rett og slett en svart satan som spiser følelser og muligheter. Mine muligheter : kjærlighet og barn. Det er sannheten. Jeg legger alle blødninger, smerter, doturer og div på hylla. Alt det du tror er Endometriose. Det er så mye mer for meg. Mer enn jeg har anet. Følelser. Ingen har gjennom 30år tatt hensyn til følelser. Det er en sånn automatisk godhet hos de fleste mennesker at om vi klager på noe, eller uttrykker frustrasjon eller fortvilelse. Istedet for å bekrefte den vonde følelsen kommer det et oppmuntrende svar: "like greit å være singel Mette, da bestemmer du selv..." Eller om jeg i et brøkdels sekund sier noe om barn.. "det er ikke alt i verden å få barn Mette..." (sier hun som allerede har 2). Jeg vet at de fleste sier slikt for det skal liksom trøste meg. Tror faktisk at mange synes det er ubehagelig å se sorg hos andre. Hvordan skal vi reagere? Skal vi gråte? Tenk om jeg ikke klarer å gråte...?! 

Jeg har aldri opplevd ekte kjærlighet i et parforhold. Jeg forstår det nå. Jeg er snart 41. Tro meg, det er vondt. Jeg kan ikke huske sist jeg fikk et kompliment. Tro meg, det er vondt. Nå snakker jeg om meg og menn. Jeg skulle faktisk ønske at om en mann måtte lyve for å finne på noe fint å si til meg så hadde det vært greit. Om han hadde vært ekte hadde det vært enda bedre selvfølgelig.

Jeg har aldri opplevd å planlegge det mest naturlige for de fleste. Bli gravid. Jeg aner ikke hva det er, hva det betyr, eller hvordan det føles. Jeg vet bare at noe mangler i meg - den hvite sorg. Noen tar et valg om å få barn og noen tar et valg om å ikke få barn. Jeg har aldri fått muligheten til å velge. Det gjør vondt. Tro meg. Jeg vet absolutt at det ikke er en menneskerett å få barn. MEN det føles vondt. Å ikke få muligheten. Hverken gjennom kjærlighet eller storken i Danmark.



 

Jeg begynner å miste denne masken. Som har sittet i mellomgulvet. Som har sittet i hele meg. Det føles faktisk bra, men ufattelig vondt. Jeg vet at dette må jeg bare føle meg igjennom. Jeg har ikke ant at jeg har denne sorgen. Hvem skal jeg snakke med? Jeg tror det beste er å snakke til seg selv. Åpent og ærlig. Andre kan ikke fortelle meg hvordan reisen min skal være gjennom livet. Det må jeg finne ut av selv. Jeg trenge ikke å være så forbasket flink til alt. Mestre. Kjempe. Være tøff. Hardhet. Det er lov å være liten og føle seg litt liten og maktesløs, men samtidig finne sin egen makt i sin egen styrke. Dit vil jeg.

Jeg vil gjerne ha min egen familie en dag. Men hva denne familien blir får vi se. Om det blir meg og 2 hunder... En mann... En undulat... Eller tenk om jeg møter en mann med barn fra før. Så fantastisk med litt uforutsigbarhet....

Jeg vil gjerne at en liten pode kl21 sier: "Mette, jeg skal ha med meg 30 muffins til klassen i morgen jeg..."

DEN HVITE SORG, sorgen jeg ikke vet helt hva er og hvordan den skal føles. Men den er der. Den skal få lov til å være der. En påminnelse om at livet har nyanser og kontraster. At vi opplever at andres normale liv er utenfor rekkevidde, kanskje en periode eller for evig alltid.

Ensomhet, uten en ønsket kjærliget fra en annen. Er det nok å gi kjærlighet til seg selv gjennom et liv?

Takk for at du leste. Dette er mine tanker om mitt liv. 

#ensomhet #ærlig #endometriose #barnløshet #kjærlighet 

Ny dag på Ullevål Universitetssykehus

Ny dag, nye muligheter og ny lærdom på Ullevål. Det blir mange dager her og jeg kjenner virkelig at det tar på, men jeg er så utrolig takknemlig for at denne hjelpen finnes. Idag er det Gyn og Fysio. Samtaler og undersøkelser og en plan eller ti. Det går virkelig fremover med disse damene på denne avdelingen. Ikke ofte jeg møter noen som tenker raskere og lengre frem enn meg selv når det gjelder Endometriose. Nesten så jeg må klype meg i armen...                             

 





Kjære alle som jobber på smerteenheten, da mener jeg ALLE!                                                                                                                Husker første dagen jeg kom til enheten og ble møtt med den vakreste personen som satt i skranken. Smilende og varm. Jeg følte meg velkommen. Uroen ble borte. Nervøsiteten forsvant. Hun var faktisk glad for å seg meg hun! Når jeg står det og blir forklart hvordan jeg skal bruke nettbrettet og svare på spørsmå, kom det en høyreist kjekk godt voksen legemann : "heisann!!!!"  Jeg husker at jeg tenkte....hæ?! Hva skjer her?! Skjult kamera?! En smilende lege som prater om løst og fast... Helt utrolig... Dette er virkelig et fantastisk sted! Venterommet var ganske fult men jeg fikk satt meg ned med nettbrettet og startet på 80 sider med spørsmål. Men dette var ikke hvilken som helst spørsmål. Det var interessante spørsmål. Det var spørsmål jeg hadde savnet i 15-20år. Dette er himmelen, nå har jeg kommet til himmelen. La merke til at alle dere leger, psykologer, behandlere som hentet pasientene som satt på venterommet - smilte til alle. Blikkontakt. Er det mulig... Jeg hørte latter i gangene... Jeg hørte dere kolleger som sa gode ord til hverandre... ahaaa... Godt arbeidsmiljø.... Godt arbeidsmiljø smitter over på pasientene. Voila!  Kjære alle som jobber på smerteenheten, jeg liker dere! Jeg liker dere veldig godt. Dere har gjort livet mitt levelig igjen. Dere er alle en del av det. Jeg gleder meg til å ser dere, for jeg vet at dere vil meg vel. Dere vil hjelpe meg som best bare dere kan. Jeg vet at når jeg kommer til dere kan jeg fortelle akkurat det jeg har på hjertet og at dere tror på meg. Dere ser ting jeg ikke ser. Jeg liker dere. For en fantastisk gjeng dere er! Det tok 30år før vi møttes, men det var verdt å vente på. Så tusen takk alle dere hvite engler. Håper dere forstår hvilken forskjell dere gjør for et menneske. Takk for hverdagsgleden. Takk for at dere forstår. Takk for at dere vet at et smil når lengre enn bare et blikk.

Håper solen skinner i Oslo idag. Da blir alt så mye lettere. Håper solen skinner hos deg også.                                         Ha en fin dag <3

#endometriose #syk #takknemlig #positiv #englerihvitt #smerter #griplivetmedbeggehender

Hva sier du til deg selv hver dag?

Vi har alle en stemme. Noen bruker den mer enn andre. Jeg er en av dem. Jeg skravler på inn og utpust. Jeg får faktisk vondt i kjeven til tider. Stemmen som høres er noe de fleste av oss kjenner til. Stemmen som brukes hver dag. Vi kommuniserer med verden. Vi ytrer våre meninger, vi ler, vi kan skrike, vi hvisker... Av og til sier vi ting vi ikke mener, vi sier det vi mener, med stemmen kan vi oppmuntre andre men vi kan også bruke stemmen til å dytte noen ned. Vår egen stemme er viktig. Den forteller noe om oss selv til andre. 

Men hva men den indre stemmen? Den som ingen andre hører enn kun deg selv... DEN stemmen er den viktigste. Den indre stemmen kan være din beste venn som støtter deg og får deg igjennom livet men den kan også være veldig slem. Fortelle deg ting som ikke er sanne men som i ditt hode er det eneste riktige... Om den indre stemme forteller deg hver dag at du er udugelig. At du er stygg. At du er dum. At du er tjukk. Hva gjør det med livet ditt? Hvordan blir hverdagen din da? Kanskje ikke verden er din fiende, men det er faktisk din egen stemme...

Jeg har et tips til deg som trenger å høre hver eneste dag at du er fantastisk. Vi trenger det alle sammen.

Jeg har en forkjærliget for notatbøker. Bokhandlere er et drømmested. Notatbøker, i sterke farger og med en glitterpenn - ja da er jeg lykkelig ;)

Kjøp deg en notatbok. Kjøp den som øynene dine faller på.

Denne notatboka skal ligge på nattbordet ditt. Den er kun din.

Når du legger deg, tar du frem boka. Du skal skrive 5 positive ting om deg selv som du har opplevd på dagen.

Eks: idag smilte en eldre mann til meg, jeg smilte og sa hei tilbake                                                                                   Idag satt jeg på balkongen og koste meg med et glass vin                                                                                              Idag fikk jeg et kompliment

I denne boka får du ikke lov å skrive et eneste negativt ord eller setning. Om dagen har vært så svart så svart, så skriv i det minste: HURRA JEG ER STERK!!!

En slik bok er gull verdt for den indre stemmen din. Tro meg. Prøv!

Hver morgen står jeg foran speilen min og sier:

FY FAEN DU ER BRA METTE!!!!!!!!!!

Om du er en av dem som synes det er litt teit... mye mulig du har rett, MEN jeg er rimelig sikker på at jeg starter dagen med bittelitt bedre humør enn deg... ;)))

Ha en fin kveld! 

#positiv #kamille #dinstemme #værdinbestevenn #inspirasjon #glede #kjærlighet
 

#peaceloverocknroll33dager Blir du med eller??

Etter 12uker med LavFODMAP er det på tide med et 33 dagers prosjekt for kroppen, bevegelighet og motivasjon.

Gruppa på Facebook: love peace rock`n`roll 

Hæshtag IG: #peaceloverocknroll33dager

Kategori blogg: 33dager

For meg personlig er det 33 dager for å teste min egen kropp, på vei tilbake til arbeidslivet. Jeg tror at det er viktig å finne kroppens egne grenser ved kronisk sykdom. I mange år har jeg gyvd løs på hverdagen uten bremser, eller rett og slett vært redd for å ikke være bra nok - resultat? Helt utslått og ny sykdomsperiode.

Jeg har nå funnet en veldig god balanse i kostholdet mitt. Når blødninger i mage/tarm stopper så kommer energien. Men jeg har også mye smerter i bekkenet. Så nå vil jeg bruke 33 dager på å bevege meg ute i frisk luft hver eneste dag. Jobbe konkret med å finne ut hva kroppen min tåler av trening. Hvor mye jeg kan "presse meg" osv. Jeg liker å teste meg slik. Det hjelper ikke å fly ned legekontor, spise tabletter og vente på et mirakel. En innsats må gjøres og jeg har stor tro på meg selv og min egen innsats. Jeg vet at kroppen min er sterk og at kroppen kan hjelpe meg til en bedre hverdag. Det viktigste er å spille på lag med seg selv og kjenne sine egne begrensninger...

Derfor dette prosjektet. Stor stas at så mange vil være med! Inspirasjon og motivasjon, dele erfaringer og ikke minst... sparke hverandre i ræva!!!

Idag ble det 1times tur og 1time med yoga. Hverdagsglede på høyt nivå!



Ha en fortsatt fin dag! 

#trening #inspirasjon #yoga #hverdagsglede #

 

Peace Love Rock`n`Roll



Dette er som min Endometriose-verden! 

Ro har endelig bosatt seg i magen, endelig kan kjærlighet få leve og nå er det på tide med litt Rock`n`Roll!

Nei ikke det.... ;) men trening!!! Hvem vil være med?!

I morgen starter jeg. Hvem vil være med? Jeg skal fra i morgen t.o.m 1.mai gå tur hver dag. Hver tur skal minimum vare i 20min. Hvem vil være med? Jeg ønsker å se hva kroppen kan oppnå med frisk luft og mosjon som ikke krever noe annet enn gode sko. Vil du være med?

Jeg kommer til å måle meg og veie meg i morgen og gjøre det samme 1.mai.

I tillegg skal jeg gjøre 3-5 yoga økter i uken på stuegulvet. Jeg trenger å lære meg å puste godt ned i lunger og mage. Ønsker også å se hva økt bevegelighet gjør med kroppen i denne perioden. 

Blir du med?

Jeg burde kanskje lage en gruppe.....?

Les og del om du vil være med eller kanskje du kjenner noen som trenger et lite push i riktig retning?

Ha en fortsatt fin kveld <3

#trening #prosjekt #kroppenmin #endometriose #hverdagsglede #inspirasjon #motivasjon #energi

 

Helvetes badehette og nabo!

...Jævla badehette som sitter trøkt nedover øra....

Kjenner du deg igjen??

Når du våkner sur, du er faktisk sur før du våkner. Åsså kjenner du denne badehetta som sitter støkk over knollen. Den strammer og lugger. Surere blir du. Alt er galt. 

For meg var det slik:

Tett luft på soverommet. Klarte å sovne i natt uten å sette opp vinduet OG pusse tenna! Er det mulig?! Tett luft på soverommet og I TILLEGG dårlig ånde som du selv må puste og lukte på på dette forbasket tette soverommet. Så oppdager jeg at den gedigne doble dyna har flyttet på seg inni trekket. Jeg HATER "tomme hjørner" i dynetrekket. Jeg blir rett og slett lynisk forbannet! Jeg blir så irritert at jeg fyker opp fra senga for å ordne opp i dette dynetrekkhelvete, i mitt hode er det trykknapper nederst. Men som sagt... den jækla badehetta sitter jo såpass trangt at jeg har blitt dum. Så jeg flerrer det opp...men det er ikke trykknapper...det er vanlig knapper. Så hva skjer?! det spruter knapper rundt omkring... Det finnes ingen hvilepuls i denne kroppen lenger... Så nå er jeg da på gråten og stuper ned i senga og nå er den doble dyna en ball!! UTEN hjørner!!! Badehetta sitter nå faktisk pittelitt trangere.. Sååå... hører jeg den nye naboen sin gneldrete stemme!!! Er det mulig å prate non-stop 24/7?!? Jeg hørte han i hele går, tror han sovnet i 02tiden og så er han igang igjen! Han prater ikke, han skriker! Kanskje han har badehette han også... Stemmen hans høres over hele blokka! I tillegg røyker denne dusten. Står ute på balkongen sin, smatter på røyken og skriker! Jeg hater røyk..og JA jeg vet at det høres ut som om jeg hater mennesker også ;) Den jækla badehetta.... 

Når jeg får stabbet meg opp og tenker hurra dette blir en KNALLDAG Mette.... så setter jeg meg på do... bak meg har jeg hengt opp en fancy sugekoppkrok (kjempe smart så slipper jeg å lage hull i baderomspanel) som DASS-boka mi henger. Hva skjer?!?! Sugekoppen bestemmer seg for å angripe meg.. Den spretter av veggen!!!  Surprise motherfucker!!! Da prøvde jeg desperat å tenke positive tanker... men det går jo selvføgelig ikke med badehette på hode!!! 

Ferdig på badet. Orker ikke å dusje eller kle på meg ordentlig, så jeg tar på meg en rosa badekåpe. Nå ser jeg fin ut. Rosa badekåpe, uten bh og et belte som sitter langt over navelen... Det er Guds lykke at ingen ser meg nå tenker jeg! Blålilla legger med hår, litt sånn sporadisk. 

På vei inn til kjøkkenet, bilde i hode av en kopp kaffe frister, tråkker jeg på en Jelly Bean... Det er akkurat samme følelsen som å tråkke på en Legokloss. Hinkene på en fot (uten bh) inn på kjøkkenet, mister balansen og klarer da å kave borti en påskekopp som går i tusen knas. Samtidig som jeg hører denne forbannada gneldre stemma til naboen. (det som er mest irriterende er at han høres så glad ut...) Bestemmer meg for å halte bort til inneboden og plukke frem støvsugeren. Mitt perfekte ryddige hjem ser slik ut for all DRITEN er samlet der inne. Så når støvsugeren plukkes frem så får jeg med meg både tomflasker, moppestativ, vesker, verktøy, gavepapir m.m. 

Denne fine støvsugeren...som papsen kjøpte til meg... Han sa det var så kjekt med lang slange... Mye mulig det, HVIS DU BOR I ET HUS SOM ER 240kvm!!!!! Lang slange på en stue som er toppen 20kvm... den slangen gjør at støvsugeren setter seg fast ved hvert hjørne!!!!! "du skyver jo bare støvsugeren etter deg Mette!" Nææææææ..... DET visste jeg ikke!!!! Men jeg skyver ikke, jeg LØFTER støvsugeren rundt omkring!!!

Påskekoppen er nå borte, men takk for at jeg har igjen 9! Jeg er jo tross alt smart når jeg shopper....

Så nå sitter jeg her.. med badehette, i rosa badekåpe (som jeg elsker), uten bh (frihetsfølelse) og hårete legger...og en god kopp kaffe!



 

Takknemlig for at jeg ble påminnet om at det er mandag, som faktisk er #ukasbestedag <3

Åsså er det jo sånn da... at om noen timer kommer noen gode venninner. Vi skal spise hjemmelaget pizza og drikke litt bobler. Så da forsvinner badehetta.... Men det er vel lov å ha slike dager av og til?! Nyanser er bra, blir enda bedre med litt humor. 

Jeg lover at jeg skal dusje og finne andre klær!

Ha en bra mandag! 

Når trening gjør meg syk

"Du må trene Mette... Når gjorde du det sist?! Du må huske at gåturer gjør deg sunn og frisk.. Når syklet du sist? Næmmen..du som er så glad i å svømme... Hvorfor trener du ikke styrke?"

Det er hyggelig å få oppmuntring. Alltid kjekt med en heiagjeng. Men seriøst... av og til har jeg lyst å skrike HOLD SNAVLA!!!!

Selvfølgelig vet jeg at det er bra å trene. Jeg er såpass oppegående at jeg vet at joggesko er JA og røyk er NEI. Jeg vet også at havregrøt er JA og marsipankake er NEI. DET har jeg fått med meg. Og slik lever jeg.





 

Jeg har jobbet som treningsinstruktør i nesten 10år. Men det er noen år siden. Jeg har alltid vært kjempe glad i bevegelse, frisk luft og høy puls. Naturen er mitt fristed. Men da er det desto verre når kroppen ikke vil mer, sånn har det vært siden 2007. Min Endometriose sykdom føles til tider som en skikkelig god influensa. Hver eneste gang jeg tar blodprøver så er crp litt for høy. Ettersom jeg har Endo på mage/tarm/buk. Så blør det. Retten og sletten. Dere kan sikkert tenke dere hvordan det da er å anstrenge kroppen med trening.... Det kunne gå fint 1 ukes tid og så lå jeg rett ut med høy feber og smerter i magen. Jeg har nok presset meg alt for hardt, fordi jeg så gjerne vil. Jeg vil fungere best mulig og ikke minst så er jo trening helt fantastisk for kroppen..når den tåler det. I tillegg kommer den dårlige samvittigheten snikende... Du må trene!

Tro meg, jeg savner trening hver dag. Jeg kan se på sykkelskoene mine og felle en tåre. Løpeskoene mine roper navnet mitt. Jeg svømmer så ofte jeg kan. Det er litt mindre belastende på kroppen, men t.o.m svømmingen ble vanskelig til slutt. Da kom treningsdepresjonen. INGENTING fungerer. Hva fa** gjør jeg nå?!?!

Redningen ble kosten. LavFODMAP. Magen har roet seg. Crp er normal. Jeg får sove som normalt, mer eller mindre. Magen mi jobber ikke på høygir lengre og jeg har inge blødninger fra tarmen. Så nå føler jeg at energien er såpass at jeg kan prøve litt lett trening fra tirsdag. Begynne i det små med gåturer og hele tiden lytte på hva kroppen sier. 

Jeg synes en slik reise er spennende. Jeg tror at kroppen klarer det utroligste bare jeg lytter godt, er tålmodig og finner noe som fungerer for meg. Jeg NEKTER å bli ufør. For meg er ikke det et alternativ. Så det er så enestående at Nav gir meg tid og mulighet til å finne ut hva som passer for meg og selvfølgelig i samråd med Ullevål. Målet mitt er høsten. Jeg sier ikke hva, men jeg sier høsten. Frem til da blir det steinhard jobbing. Ingenting kommer gratis. 

Noe gode treningsråd fra dere? Noen av dere som har en kronisk sykdom men som har funnet en løsning på trening? Alltid kjekt å kaste litt ball :)

#trening #inspirasjon #endometriose #positiv #treningsglede #girmegfaenikke 

12 uker med LavFODMAP - skreddersydd kosthold?

Ca12uker etter oppstart med LavFODMAP føler jeg at jeg er ganske så i mål med å ha funnet et skreddersydd kosthold for meg som fungerer ganske så bra. Tror de fleste som har irritert tarm, matintoleranse, allergier osv er enige om at ønsket om kontroll på hverdagen er sterkt.

Jeg har ingen påvist allergier, men etter mange operasjoner pga Endometriose har det dannet seg mye arrvev og annen problematikk. Ettersom jeg har fjernet deler av tykktarm og tynntarm, har det skapt mange problemer over tid. I begynnelsen fulgte mageproblemene syklusen min og da gikk det tålelig greit å planlegge hverdagen. Men så ble det bare lengre og lengre perioder, til slutt var det hver eneste dag. Mye blødninger og doflying gjorde meg totalt utmattet. 



 

Ingen leger tidligere har nevnt diett. Setningen "se det an..." gikk igjen og ettersom jeg aldri ble tatt på alvor, sluttet jeg å nevne mageproblemene mine til leger. Det var liksom ikke noe vits.

Så ble jeg introdusert for LavFODMAP og har nå gått på denne dietten i ca12 uker. Etter 8uker begynte jeg å introdusere gluten, laktose og løk/hvitløk. Dette i ulike perioder og ikke samtidig. Gluten, jeg tåler det men jeg blir fryktelig oppblåst hvis jeg spiser mer enn en brødskive. Ettersom mage/tarm har så mye arrvev blir Endometriose-smertene mine forverret når jeg blir oppblåst. Så jeg prøver bevisst å spise glutenfrikost. Men en bolle i uka går fint. Såpass må jeg tåle ;) Laktose går ikke så bra, spesielt laktosevarer med høyt fettinnhold. Da blir det kræsj! Jeg har Laktas (kjøpt i Sverige) og tar en tablett før et måltid om jeg er f.eks i et selskap og det serveres kake eller noe annet med laktose. I den daglige kosten bruker jeg laktosefri melk, rømme, fløte, yoghurt og kesam. 

Løk/hvitløk/løkpulver er mine ALLER VERSTE FIENDER! Det er å be om å bli dårlig på 5sekunder! Disse 3 har vært et svar på hvorfor jeg har slitt så lenge. Jeg har tenkt er det tomater, men så har jeg spist tomat en annen dag og det har gått bra. Så trodde jeg det var grønnsaker...eller noe annet... Det jeg ikke tenkte på var at det spesielt løkpulver.. for DET er det i mange matvarer. 

Helt fantastisk å knekke koden. I tillegg følger jeg fortsatt mattabellen gjennom appen til Frisk Forlag. Prøver å unngå mat med HØY fodmap. Jeg synes dietten er lekende lett. Virkelig! Jeg måtte gjøre en skikkelige innsats når jeg skulle starte men så gikk det veldig greit. Nå tenker jeg nesten ikke over det. Er vel egentlig kun når jeg er ute på restaurant at jeg er spesielt obs på løk og hvitløk. Men de fleste spisesteder er veldig behjelpelig.

Jeg vil også legge til det at jeg tror også psyken spiller en stor rolle i dette. Nå i ettertid har jeg forstått at det stresset som oppstod når magen var vrang 24/7 var ikke akkurat positivt for magen. Den ble bare enda mer urolig og smertene økte. Bare den angsten for å oppleve vrang mage når jeg var borte, ute sammen med venner eller på ferie... kunne gjøre magen min stresset og jeg ble garantert dårlig. Hode og mage henger sammen. Så når LavFODMAP dietten begynte å fungere kjente jeg en enorm ro og skuldrene senket seg.

Jeg opplever fremdeles at magen kan slå kollbøtte. Men nå har jeg noen triks...

1. Vet jeg at jeg skal ut på noe der det serveres mat, prøver jeg å spise god streng lavfodmap mat i et døgn i forveien. Da vet jeg at jeg tåler litt mer av utskeielser. Men løk/hvitløk er fremdeles NO NO NO.

2. Jeg har med meg lavfodmap mat i veska. Da er jeg alltid "forberedt". Noen spisesteder har faktiskt ingenting jeg kan spise. Sult over lengre tid er ikke bra for oss med IBS.

3. Alltid vann med meg. Drikker mye vann gjennom dagen.

4. Imodium. Det fungerer godt for meg. Får jeg en "runde", tar jeg 2 tabletter rett etterpå og det stopper det meste... (Imodium skal ikke misbrukes men dette er i samråd med en spesialist. Jeg tar ca2-4 tabletter i måneden)

5.Viktig å huske... LavFODMAP er noe alle kan spise. Det er sunn, fargerik og næringsrik mat. Det begrenser ikke meg til å be venner og familie på mat og kake. Det fungerer kjempe bra!

Til deg som vurderer denne dietten: snakk med legen din først :)

Om noen av dere lurer på noe ang dietten eller dere ønsker at jeg skal legge ut oppskrifter/tips på LavFODMAP så legg gjerne igjen en kommentar eller send en mail: romforendometriose@outlook.com

Ha en fortsatt fin søndag!

#lavfodmap #mat #diett #kosthold #ibs #positiv 

Åpne hånden....

Knyttede never gir deg ingenting... Knyttede never kan ikke gi noe varme... Knyttede never gjør deg ensom..

Jeg sitter ofte med knyttede never. Fysioterapeuten på Ullevål Universitetssykehus gjorde meg oppmerksom på det. Jeg knytter never, med tommelen inni fingrene. Hendene ser ut som dem er klare til kamp! Knyttede never er ofte et tegn på anspenthet, for meg har det nok vært smerter. Knyttede never og smerter gir signaler til kroppen - stress. 

Jeg har nok vært i mye kamp. Jeg er overhode ingen slosskjempe, men jeg har kjempet noen kamper med sykdommen min Endometriose. Det tar på det. Det merker jeg godt etter 30år.

Fysioterapeuten min sa: "åpne hendene dine Mette, lev livet med åpne hender. Slipp livet inn. Nå holder du det ute."

Hver gang jeg knytter never så åpner jeg dem. Jeg sitter med håndflatene opp. Jeg slapper av i hele kroppen og jeg har masse energi. Hodepinen er borte. Nakkesmerter er borte. Lungene puster godt. Jeg synes livet den siste tiden har vært helt fantastisk.

For noe tull sier du...

Vel..lev livet med knyttede never. 

Er du mye sliten? Bekymret? Smerter? Trist? Stresset?

Se på hendene dine.

Åpne hendene, kjenn på pusten og... bare lev.



 

Noen ord og tanker fra meg i kveld <3 Takk for at du leste.

#puste #endometriose #smerter #positiv #energi

 

Hvem har ansvar for din lykke og glede?

Jeg er singel, har ingen barn og bor alene.

I utgangspunktet vil det si at jeg sover som regel alene, spiser måltidene alene og ferierer alene.

Vi kan alle kjenne på ensomhet. Både når vi er alene og er sammen med andre. Hva er ensomhet? Er det en uskrevet regel at det er kun sånne som meg som er ensomme, eller har også den som lever i et forhold eller har tilsynelatende mange venner også lov til å si at dem er ensomme?

Ensomhet er vondt. Ensomhet tapper en for energi og spiser gleden ut av deg. Jeg tror at det finnes ingen regler for hva ensomhet er. Det er noe du har i hjertet ditt. Ensomhet er tungt og mørkt. Det er en spiral som går ned i kjelleren. Det er mange ulike grunner til at vi kjenner oss ensomme. Ja, det kan være lite venner og familie, det kan være en følelse av å føle seg utilpass. Ikke føle tilhørighet i et samfunn. Ikke bli sett av en partner. Bli oversett. Det er mange grunner. Den ene er ikke viktigere enn den andre.

Hvem har ansvaret for din lykke?

Mitt svar: deg <3

Jeg føler meg ikke ensom. Ikke nå. Jeg gjorde det før men jeg forstod ikke at det var ensomhet jeg følte på. Men det er faktisk mitt ansvar å ta vare på meg selv og ville det beste for meg selv. Det er mitt ansvar å tenke klokt. Så det var det jeg gjorde.

Et nettverk kommer ikke å banker på døra di. Du må ut.... Du må åpne deg for verden. 

Enkelt for deg å si....

Tja, kanskje det... Men jeg stod der og følte på ensomhet. SÅ bestemte jeg meg for at jeg måtte bry meg om andre, ikke bare om meg selv. Jeg åpnet hjemmet mitt. Jeg inviterte. Poenget her er ikke å invitere en hel bydel. Begynn med en person. Kanskje den ene personen er det beste for deg... Men du må våge å by på deg selv og ikke minst..du må våge å ta imot et nei... 

Jul, påske, ferier... you name it... det var noe jævla dritt før.. Men ikke nå. Det har tatt meg noen år men hver eneste dag i mitt liv er en glede.. SELV med sykdom og elendighet.. Hvorfor? Fordi jeg har enestående mennesker rundt meg. Som jeg ler med, spiser god mat sammen med. Reiser sammen med. Det er rett og slett kjærlighet. Å åpne seg for verden - da får du omsorg og kjærlighet tilbake. Mitt nettverk er ikke til salgs. Mitt nettverk er min beste investering. Mitt nettverk er forsikret. Av meg. Jeg verner om mine. 

Påsken min har mye innhold. Jeg har invitert mange til meg. Andre har invitert meg til dem. Jeg har kjøpt 3 herlige feel good bøker, jeg har rødvin. Jeg hører på P1 og påskelabyrinten hver dag. Smågodt og nybaktbrød. Fersk fisk. Påskekaffe. Friske blomster på bordet og påskepynt t.o.m på do! 



 

Om du tilbringer disse påskedagene alene. Gjør i det minste noe hyggelig for deg selv. Lag deg god mat, nyt et glass vin eller øl. Se en god film. Gå ut med sekk på ryggen, frisk luft og kaffe gjør underverker.



 

Min erfaring er at jo mer synd på meg selv jeg følte, jo verre ble det... og hvem ville tilbringe tid med meg da?! Jeg var sur, gretten og selvsentrert.. YES det var jeg! 

Å møte et menneske med et smil er den beste måten å kommunisere på.....

Men...vi som er heldige og har funnet balansen i livet. Med hverdagen. Vi må ikke glemme å se andre. Vi må huske å inkludere og inspirere. Hvem har du invitert denne påsken? Har du invitert noen som kunne trengt litt varme og energi? Noen som trenger å føle seg inkludert? Tenk litt på den...

Nå skal jeg nyte et glass vin, jeg skal lage meg mat...og så snurre film og deretter litt potetgull og påskekrim!

Takk for at du leste med et åpent sinn og litt hjertevarme :) Ha en fortsatt fin påske!

#påske #ensomhet #nettverk #venner #positiv #griplivetmedbeggehender #kjærlighet #familie

Les mer i arkivet » Mars 2017 » Februar 2017 » August 2016
hits