En kveld på legevakten

Etter en kveld på legevakten har jeg lært meg 3 personnummer utenat. Enda godt jeg er et godt menneske. 



 

Jeg ble sittende på legevakten noen timer i kveld og ettersom det er musestille der, kassetv`n oppi hjørnet med blafrende bilde og elendig lyd, klarte jeg fint å plukke opp alt som skjedde. Her jeg bor åpner legevakten på ettermiddagen og jeg valgte å ringe dit først for 1: få en vurdering over telefon 2: få en time. Jeg satt på vent i 19min og 34sek. Det er greit det, skulle det være nød er det 113 som gjelder, men etter 19min og 34sek hadde det vært sinnsykt kjekt med en blid stemme i andre enden. Det var det ikke. NOT! Etter flere år i reiselivsbransjen vet jeg at et hyggelig hei med smil om munnen har lettet mange situasjoner. Etter noen år i Helse så vet jeg at et varmt toneleie kan gi trygghet. Dette mennesket som svarte i andre enden hadde ikke samme tanker som meg. Jeg presenterte meg og fortalte i korte trekk hva det gjaldt. Det som forundret meg var at hun ikke justerte tonen bittelitt når jeg nevnte at jeg var operert for kreft. Hun avbrøt meg konstant. Svarte jeg feil på spørsmålene hun stilte meg så var det nesten så jeg følte meg stokk dum. Plutselig sier hun: "ja da fårru komme da! kl **:15 og PANG der la hun på røret. Jeg kjente at jeg straks følte meg til bryderi. Men ansiktet og allmenntilstanden fortalte meg noe annet.

På venterommet var det fullt. Alle seter var opptatt og noen måtte stå. Av og til ble et navn ropt opp og alle i rommet så ut som dem var på Bingo; hvem roper BINGO nå?!

Legevakten der jeg bor er glad i å henge lapper som publikum kan lese. Det er jo tross alt litt slitsomt å måtte prate med pasienter. Lappene i ruta forandret seg fra ; "det er 30min ventetid" til "det er 2timer ventetid". Slike lapper ser så ufattelig dumt ut når det sitter et hvitkledd menneske 5cm unna. T.o.m når jeg stod rett foran dette vinduet med lappen klistret på var det ikke snakk om å få et eneste smil, et nikk eller en liten rykning i øyebrynene. Det er en ringeklokke rett ved lappen men den er det jo nesten ikke som vil trykke på... Kanskje vi forstyrrer?!? 

Hovedgrunnen til at jeg vil skrive om denne opplevelsen på bloggen er dette med personvern. Jeg synes det er helt hårreisende hvordan vi må utlevere oss foran andre fremmede. At et gammelt menneske, som er tydelig veldig syk, skal bli behandlet med så lite omsorg i et mottak. Taxi mannen som hadde kjørt dette menneske fra et sykehus til det sykehuset jeg satt på i kveld, viste mer omsorg og "takt og tone" ovenfor vedkommende. Akuttmottaket har en liten luke. Veldig liten luke. Helt greit det hvis en kan stå på beina og stille seg klint inntil luken. Sitter du i rullestol har du et jækla problem, da er du ganske langt unna luka og du må rope. Rope ut navn, når du er født og personnummeret ditt. Vi som satt på venterommet ble publikum. Føltes i alle fall slik. Vedkommende som satt i rullestolen savnet sikkert familien sin. Alle blir vi redde når vi er syke. Å være syk er noe vi ikke ønsker å oppleve. Jeg VET at det ikke bare var meg som følte ubehag når eldre syke som er alene må oppleve dette. En titt rundt på venterommet satt alle med et bekymret blikk. Fra rullestolen kom personnummeret 4 ganger. Vi var sikkert 10stk som vet det nå. Mye mulig du tenker er det så nøye da... Vel..vi er alle opptatt av å beskytte oss selv. Vi skjuler pinkoden, vi hvisker i situasjoner som det er nødvendig. Vi er forsiktig med bilder i sosiale medier... Jeg mener at dette menneske i rullestolen ikke fikk disse mulighetene. Om et sykehus sender vedkommende til et annet sykehus så må det vel være mulig å ta han til side og ivareta trygge rammer rundt dette med personvern. Så skjedde det igjen og igjen. Ingen smil, ingen som sier hei eller viser et snev av raus utstråling og et nytt personnummer må ropes ut. Dette skal ikke bare bli et klageinnlegg. Jeg er evig takknemlig for at det finnes hjelp. Jeg fikk hjelp i kveld. Selv om timene går og ventetiden kun bekreftes på en lapp i vinduet, så tenker jeg alltid at nå er det noen andre som trenger hjelpen først Mette... Når jeg først ble ropt opp og kom meg inn til legen var det en hyggelig opplevelse. Legestudenter er festlige. Nysgjerrige og våkne. Jeg fikk den hjelpen jeg trengte, jeg fikk med meg medisiner og avtale om ny oppfølging. Tipp topp tommel opp! Men.....så kom jeg tilbake til denne luke og møtte mennesket som tok telefonen når jeg ringte 7timer tidligere ned til legevakten. Vedkommende var fortsatt sur. Det meste så ut som et ork. Jeg ble reddet av en svært hyggelig sykepleier som "overtok" meg. Surpompen sier: "ja da tar`u over du da så fårr jeg ta den derre ekg`n..." Vær gjerne sur og gretten, subbe bortover gulvet for å spare energien, himle med øynene og riste i hodet.. Vær gjerne alt dette, men finn deg en annen jobb om du ikke gir respekt til dem rundt deg!! En slik holdning hjelper ingen som er syke, redde og bekymret. Men det hjelper heller ikke kollegene. Finn deg en annen jobb eller... SKJERP DEG!!!

#helse #raushet #lege #sykepleier #sykdom #positiv #gidetvidere

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

romforendometriose

romforendometriose

41, Hamar

Åpen og ærlig,deler livet og tanker,brenner for at vi alle skal stå i det livet vi har,stolt og livsglad. Har Endometriose.Inspirasjon og mestringsfølelse <3 Kontakt: romforendometriose@outlook.com

Kategorier

Arkiv

hits