Vanskelig å stå stille når jeg trenger det mest

Jeg er stort sett en skravlelapp og kan snakke litt om alt. Forklare med store armbevegelser og hendene mine sine gestikuleringer kan fremkalle migrene hos den rette.

Husker når jeg jobbet i barnehage, rett og slett helt fantasisk å kunne bruke fantasien og dikte opp fortellinger. Tørrprate med ukjente, heller ikke noe problem. Men mye mulig de ukjente synes det... ;) Jeg synes det er så kjekt når mottaker kan skape egne bilder i hode av hva jeg snakker om eller skriver om. Da får jeg blod på tann og prater enda mer. Jeg mener at jeg har mye(?!) på hjertet mens andre kanskje tenker at det er befriende om jeg kunne miste stemmen i perioder ;) 

Men det er et tema jeg er fryktelig dårlig på.

Snakke om min egen sykdom med følelser og tanker. Ærlige tanker der og da.

 J, jeg kan skrive om og snakke om hendelser, timeavtaler, medisiner, kosthold, trening og ting&tang rundt sykdommen - men enkle ærlige tanker om hvordan jeg har det nå, det er vanskelig det. Der kløner jeg skikkelig.

Jeg blir nesten litt stiv av skrekk når noen spør; hvordan har du det idag Mette? 

Da finner jeg ikke ord. Inni hodet mitt da leter jeg desperat etter noe annet å snakke. Avlede avlede avlede...

Etter 32år som syk forstår jeg nå at det ikke har vært og ikke ER lett for familien min og mine nærmeste venner. Det har heller ikke vært enkelt for kolleger. Jeg er en fighter som ser fremover og er hurtig på å finne løsninger.

En utfordring -> finne løsning.

Men da står jeg jo aldri stille...ikke sant?

Jaget med å søke, se, finne løsninger er alltid foran meg. Dvs at jeg da har vært på tredemølla i over 30år. Pokker meg ikke rart jeg føler meg sliten, tygd på og spytta ut. I jobbsammenheng søker jeg hele tiden løsninger. T.o.m i møte med avdelingslederen min, som var igår, skal jeg finne løsninger. Gjerne hva som kan skje om 6-7 måneder. Når da sjefen ser på meg med varme i blikket og sier; Hva er realistisk idag Mette? Akkurat tenkte jeg. Det var det da. Hva med dagen idag..... Hun har jo så rett og jeg er så glad hun våger å utfordre meg. 

Hva med dagen idag? Morgendagen vet vi ingenting om... ingenting... 

Idag er jeg kvalm. Jeg har startet på en siste mulighet av medisinsk behandling med hormoner. Det stresser meg. Jeg sover godt om natten men hva om hvis kanskje ligger i bakhode og gir meg støt. Magen føles stinn og oppblåst. Men samtidig føler jeg en ro over hverdagen. Ser det positive akkurat idag. Jeg skriver igjen. Det gir meg mye glede. Men alt har en balanse.

Som jeg skrev til Heida igår må jeg si det til meg selv idag. Når tærne ikke får tak på gulvet, da er ikke balansen der. Balansen som gir ro og stabilitet og et sterkt hode, balansen som får pusten godt ned i lungene... Da må sokkene av, reise meg opp og gripe gulvet.

Dagen idag... Det er akkurat den dagen som er viktig for meg. Hvordan har du det idag Mette? 

Det er vel lov at vi alle kan spørre oss selv før vi spør andre....men det er vanskelig, det synes i alle fall jeg. Spørre seg selv og være ærlig med svaret. Dæven...dette blir en prøvelse ;) Jeg har i mange år, stort sett mitt hele voksne liv, børstet det vekk. For det er ubehagelig, fordi det betyr at jeg må ta stilling til det... Alt som er vondt å tenke på, for meg er det vondt å tenke på at jeg er trist. Jeg ønsker ikke å tenke på at jeg er trist eller at jeg føler på sorg. Da er det liksom bedre å bare ta vekk tankene og tenke fremover, selv om det faktisk skaper mer stress.

Rare greier... eller egentlig ikke.

Det er så enkelt men i god gammel stil og tradisjon gjør jeg det mer komplisert. For 17år siden jobbet jeg i en treningskjede i Oslo. Der visste ingen at jeg var syk. Dem stusset sikkert litt over at jeg hadde influensa 20 ganger i året..men ingen sa noe..bortsett fra ei. Sånn som hu irrterte meg akkurat da... Hvorfor skal hun være så frekk?!?! Hun SKAL respektere mine grenser... 

Når hun møtte meg akkurat den dagen. Dagen som jeg skulle ha høypulstime med en tampong og 2 bind nedentil og det etter å hatt "influensa" i 3 dager. Den dagen husker jeg. Hun kom mot meg, ser meg og spør; Går det bra Mette? Jada sier jeg, vi var alene inne på personalrommet. Jeg står selvfølgelig med ryggen til når jeg sier; jada... Hun kommer og står rett ved siden av meg og sier; det er lov å si at du ikke har det bra. Jeg ser at du ikke har det bra Mette. Ordene traff meg skikkelig og jeg ønsket jo å klemme henne...men det gjorde jeg ikke.

Jeg sier faktisk; Sier jeg at jeg har det bra så har jeg det bra!!!! 

Hun svarer; du sa ikke det Mette, du sa bare jada. Hun smilte til meg og gikk ut av rommet.

Jeg har nok fortsatt med JADA i alle årene som kom og gikk.

Det er mitt valg, men det jeg vil frem til er; hva gjør det med meg over tid. For hvordan skal andre stå til mine forventninger når jeg er syk, når dem kun hører JADA... Jeg som kronisk syk har jo et par forventninger. Bare så synd at dem rundt meg ikke er synske...ikke sant?! Jeg har t.o.m under årenes gang at fastlegen min har vært synsk. Herlighet, selv om blodprøvene mine er perfekte så må da han skjønne mer, lese mellom linjene... Skrive en henvisning til et sykehus og begrunnelse; jeg leste pasienten mellom linjene jeg! ;) (Må legge til; det er lov å spøke litt... )

Jeg ønsker ikke å si JADA mer. Jeg vil gi meg selv lov til å si ærlige ord når noen spør. For ærlige ord er like mye til meg selv, om ikke mer, som til andre... Hjernen jobber lettere når ærlige tanker kommer frem. Selvfølgelig skal jeg ikke ha meldeplikt til andre eller føle at jeg må svare når jeg ikke ønsker det. Men kanskje jeg skal øve meg på det også. Istedetfor å ta kjappeste løsning som jada, så kan jeg faktisk si at jeg ikke ønsker å snakke om det. Det må også være lov. Eller? 

Hvordan har du det idag Mette? Jeg har sovet godt, jeg er uvel og oppblåst men osteopaten hjalp meg med det idag. Jeg føler meg ellers bra, hjertet mitt blir ekstra varmt når jeg tenker på alle som støtter meg. Jeg er bekymret for fremtiden, men jeg tar dagen idag først. 

Hvordan har du det idag? Bruk gjerne kommmentarfeltet som en øvelse...

Takk for at du leste <3

Hilsen Mette

 

#endometriose #helse #kronisksyk #jentersomvåger #kvinnersomvåger #griplivetmedbeggehender #fighter #hamar #blogg 

Skriv en ny kommentar

Ingen kommentarer